Kronikk:

Fra Vossoelva til Kypros

Jeg var nylig så heldig å få være tilstede på årsmøtet i Norges Grunneigar- og Sjølaksefiskarlag (NGS). Dette er ikke noen stor organisasjon, men en del av vårt grunneiermiljø som prøver så godt de kan å fortsette en fornuftig forvaltning av fjordsystemene.

Tragisk pengemaskin

Det er ikke lett. Som for elveeierene har man kommet i en forsøplingsskvis fra oppdrettsnæringen, som i dag preger fjordsystemene ved at produksjonsrester fra næringen setter sitt preg den øvrige økologi. En næring som forurenser de norske fjorder indirekte ved å ødelegge det opprinnelige genmaterialet i laksestammene, og biotopen med ekskrementdynger. De som fisker sei opplever dette daglig ved at seimagen er full av forpellets.

Det har vært mye turbulens omkring flytting av forurenset slam fra Bjørvika til Kalvøya i Oslofjorden. Mens situasjonen i norske fjorder hvor oppdrettslaksen har fått fotfeste blir ignorert. For oppdrettsnæringen er det kun, rask omsetning, nye markedsandeler, effektivisering av selskaper, produksjon og svart bunnlinje som teller. Det som en gang var tenkt som et fornuftig tilskudd til annet næringsliv langs kysten, er blitt en pengemaskin overlatt til seg selv av en offentlighet som, blendet av inntjeningen, ikke tar kontroll. Motet forsvinner når børsen og skatteflyktninger som Jon Fredriksen inntar arenaen.

La det skure

For en som arbeider med grunneierretten i vid skala er dette underlig å være vitne til. Det synes som om norske myndigheter opererer med et miljøregelverk på land, og et annet i fjordsystemer og elver. På land fredes skog så fort man klarer å definere en rødliste art, som trådragg eller huldrestry. Når Vossolaksen blir ødelagt av lakselus og geninnblanding, setter de bestemmende myndigheter seg på gjerdet, starter lange forskningsprogrammer og toer sine hender i ren Pontius Pilatus stil.

Frihet for forurenser

I Namsen merker man også forskjell på regelholdning. Istedenfor å ta tak i rømmingen fra overfylte merder, som er i ferd med å genforurense villaksen, legger man restriksjonene på fluefisket etter laks. Man reetablerer et gammelt prinsipp fra industrihistorien om at forurenser skal ha frihet til å forurense, og det overfor en atlantisk laksestamme hvor Norge har et særskilt internasjonalt ansvar, langt sterkere enn for ulven. Over en tredjedel av det gjenværende bestandskomplekset av atlantisk villaks gyter i Norge, mens vår andel av den internasjonale ulvestammen er knapt er på promillenivå.

Nordavind fra alle kanter

Den atlantiske villaksen er under angrep fra mange kanter. Fra kraftselskapene, fra klimaendringer, fra høye bestander av oter og sel, men det er oppdrettsnæringens herjinger med fjordsystemene som sammen med lakseparasitten Gyrodactylus salaris er den største utfordringen. Stortingsprop 32 omhandler disse problemstillingene. Det er å håpe at miljø- og energikomitéen ikke lar seg blende av pengemakten, men tar det ansvaret vi er forpliktet til internasjonalt. Avlsarbeidet må endres. Merdene må sjekkes for ulovligheter. I fjorder som ligger utenfor de viktigste lakseelvene må merdene vekk, og forurenser må bidra mer. Sjølaksefiskere og elveeiere har i mange år måttet tåle store innskrenkninger i sin næringsvirksomhet. Deres inntekter blir i lokalmiljøet og er lokal verdiskaping i praksis, mens oppdrettsnæringen overfører profitten til de som er rikest fra før og til Kypros rikeste mann. Nå er det på tide at oppdrettsnæringen får klare retningslinjer, reetablerer sin miljømessige bærekraft og blir det som det var tiltenkt å være, et verdifullt supplement til den eksisterende næringsvirksomheten i kyst områdene.

Svein Guldal
Styremedlem i Norske lakseelver

Publisert 29/3-2007