Ny standard for ansvarlig og bærekraftig lakseoppdrett fra Salmon Aquaculture Dialogue (SAD)/WWF.

Hva er dette, hjelper det villaksen, og hva gjør Norske Lakseelver?

Salmon Aquaculture Dialogue med WWF i spissen har laget et utkast til en ny internasjonal standard for bærekraftig lakseoppdrett. Denne er ute på høring og Norske lakseelver jobber med et høringssvar.

Nedenfor vil vi gi et kort innblikk i den nye standarden. Før vi går direkte på innholdet vil vi gi litt bakgrunnsinformasjon. Både om SAD, og også litt generelt om standarder, for å gi folk et lite innblikk i hva dette dreier seg om.  

Salmon Aquaculture Dialogue (SAD) SAD er en arbeidsgruppe som har hatt som mål å utvikle en internasjonal standard for ansvarlig og bæreraftig lakseoppdrett. De som har sittet i styringsgruppen for denne komiteen er:

• Coastal Alliance for Aquaculture Reform , CAAR (En canadisk allianse av oppdrettskritiske miljøvernorganisasjoner)
• Canadian Aquaculture Industry Alliance , CAIA (en canadisk industriallianse og “motstykket” til CAAR)
• Marine Harvest Group (Norges og verdens største lakseoppdrettsselskap)
• Norwegian Seafood Federation (FHL)
• Pew Environment Group (amerikansk uavhengig, nonprofit miljøvernorganisasjon)
• SalmonChile (Chilensk havbruksorganisasjon, Chiles “FHL”)
• Skretting (Norsk laksefôrfabrikant)
• Fundacion Terram (chilensk organisasjon som arbeider for bærekraftig samfunns- og industriutvikling)
• World Wildlife Fund (verdens villmarksfond. Global miljøvernorganisasjon)

Hva er en standard?

En standard er et dokument som beskriver et produkt eller en metode. Det kan være helt konkrete krav til hvordan noe skal se ut eller hvordan prosesser skal utføres. At noe er standardisert medfører vanligvis en sikkerhet for vanlige forbrukere, som da har en trygghet for at produktet eller måten ting er gjort på holder en viss minstestandard. For eksempel er de fleste konstruksjonsmåter og komponenter som inngår i et bolighus standardiserte. Da slipper byggherren/boligeieren selv å ta stilling til om huset tåler vekten av snøen, om baderommet er vanntett, om det elektriske opplegget er trygt osv. Standarden sier selvfølgelig kun hvordan det skal være. Den garanterer ikke mot fusk fra håndverkerens side.

Behøves standarder?

En standard merkes best der den ikke finnes. Det beste eksempelet er kanskje stikkontakter og støpsler, der det til vår irritasjon finnes en lang rekke forskjellige løsninger i forskjellige land. Andre ting som størrelsen på bank- og kredittkort er heldigvis standardisert. Du slipper å tenke på om kortet ditt passer minibankene i Langtvekkistan, eller om den nye CD platen du kjøper der passer spilleren hjemme.    

Er man pålagt å følge standarder?

Stort sett er bruken av standarder frivillig, men ofte er det allikevel en form for frivillig tvang. Banken din kan når som helst lage et bankkort som er dobbelt så stort, men du ville av praktiske årsaker antakelig skiftet bank ganske fort. Banken er således ”tvunget” til å følge standarden. Tilsvarende sier ofte nasjonale lover og forskrifter at ulike standarder er frivillige å bruke, men følger man dem ikke må man selv sørge dokumentere at metodene man bruker er minst like gode. Det vil medføre et omfattende dokumentasjonsarbeide. For en bærekraftstandard til bruk i oppdrettsindustrien kan veien til tvungen bruk for eksempel gå via supermarkedkjeder. Får man disse til å kreve sertifisering ihht. til en slik standard i sin innkjøpspolicy, er det så nærme man kan komme tvang. En oppdretter kan la være å følge standarden, men da får han heller ikke solgt fisken sin.

Akvakulturstandarder Norsk standard NS 9415 er en velkjent norsk standard som er laget for å hindre rømming fra norske oppdrettsanlegg. Standarden sier hvordan et oppdrettsanlegg skal dimensjoneres og settes sammen for å tåle belastninger fra vær og vind på den lokaliteten anlegget skal ligge. Fordi fisk fremdeles rømmer kan det være fristende å si at standarden er for dårlig. Det er den ikke nødvendigvis. Den kan selvfølgelig være for dårlig på enkelte områder, men det kan også være at de dataene om strøm, bølger og vind som legges til grunn for dimensjoneringen er for dårlig. Da får man kanskje et anlegg som er riktig konstruert for mindre værharde områder enn det legges på. Det blir som om håndverkeren bruker riktige komponenter på feil steder. Et annet poeng er at vi ikke vet hvordan rømmingssituasjonen hadde vært uten denne standarden.

Hva inneholder denne nye standarden fra SAD /WWF?

Den foreslåtte standarden er et dokument som, dersom det følges, skal sørge for at lakseoppdrett skjer på en ansvarlig og bærekraftig måte over hele verden. Standarden stiller spesifikke krav til:

• Hvordan man skal følge nasjonale og internasjonale lover og reguleringer
• Hvordan man skal bevare naturlige habitater, biodiversitet og økosystemer
• Hvordan man skal beskytte ville populasjoner mot sykdommer og genetisk påvirkning
• Hvordan man skal bruke ressurser på en miljøvennlig og ansvarlig måte
• Hvordan man skal bekjempe sykdommer og parasitter på et miljømessig forsvarlig sett
• Hvordan oppdrettsnæringen skal ivareta sitt sosiale ansvar.
• Hvordan oppdrettsnæringen skal være en god nabo og ansvarlig medborger

Standarden er altså rimelig altomfattende og internasjonal. Den skal kunne brukes overalt hvor det drives oppdrett av laksefisk. Dette er både en styrke og en svakhet. En styrke fordi internasjonale selskaper må drive etter samme standard uansett hvilket land de opererer i. En svakhet fordi dette kan gjøre det vanskelig å stille presise krav på flere områder som kanskje er av større betydning i noen regioner enn i andre. Siden standarden omfatter så mye kan vi ikke gi et kortfattet referat av hele. Vi må nøye oss med noen eksempler.    

Om rømming

SAD-standarden ønsker å være så presis og beskrivende som mulig. Eksempelvis har standarden et mål om å redusere rømming til et tilnærmet 0-nivå. Det er faktisk en styrke at den sier tilnærmet 0-nivå og ikke absolutt 0, fordi dette vitner om en realitetsforståelse. Null rømming er like aktuelt som 0 drepte i trafikken. Grei visjon i festtaler, men uoppnåelig i praksis.

Hva aksepterer så standarden? Den sier spesifikt at om du ønsker å sertifiseres ihht. til standarden må du dokumentere at du har hatt 0 rømmingstilfeller som involverer mer enn 200 fisk. Standarden sier ikke noe om dette er per firma, per lokalitet, eller per konsesjon. Om vi forutsetter at det er per lokalitet og anslår at det i Norge finnes ca 1000 oppdrettslokaliteter så betyr dette at den norske oppdrettsnæringen som helhet kan ha 1000 rømminger, hver på 200 fisk, og allikevel drive i henhold til standarden. Hvor mange rømminger man kan ha der færre enn 200 fisk stikker av sier standarden ingenting om. Standarden synes heller ikke å ta hensyn til ”de store talls lov”. Fordi den er internasjonal har den ikke nasjonale særtillegg. I forhold til rømming sier den derfor ingenting om maksimalt antall aksepterte rømlinger fra norske anlegg.

Små problemer, strenge krav – store problemer, ingen krav.

Førsteinntrykket av standarden er at den stiller strenge krav til utfordringer som er lette å ta tak i, men samtidig av mindre betydning. Standarden blir imidlertid for svak på de virkelig store miljøutfordringene. Det burde vært slik at det er utfordringenes betydning som legges til grunn for kravene i standarden og ikke hvorvidt de er lette å løse. Et eksempel på dette er at standarden ikke gir rom for å skyte en eneste fugl som skadedyr, mens den ikke spesifiserer hvor mye lus som kan aksepteres på villfisk før tiltak i oppdrettsnæringen blir påkrevet. I norske farvann er det lite tvil om at lus fra oppdrettsanlegg et langt større miljøproblem en eventuelle haglskurer fra de samme anleggene. Det er selvfølgelig meget vanskelig å fastsette maksimalt aksepterte antall lus på villfisk i en oppdrettssone, og det er selvfølgelig vanskelig å utvikle robuste overvåkningsmetoder. Fordi standarden ikke berører dette i det hele tatt, virker det imidlertid som om SAD overkompenserer ved å være svært restriktive på relativt betydningsløse områder. Det kan være at det er målet om å lage en internasjonal fellesstandard som ødelegger for muligheten til å løse essensielle nasjonale problemer. Vi vil lese grundig gjennom standarden for å se om førsteinntrykket av den er riktig på dette feltet

Teknologibundet standard

Standarden er myntet på tradisjonelt lakseoppdrett basert på åpne merder. Enn så lenge er denne teknologien tilnærmet enerådende, men standarden kunne tatt høyde for at ny teknologi er under utvikling. Et enkelt krav i standarden kunne vært å pålegge oppdrettere å undersøke muligheten for lukkede enheter ved enhver utvidelse av virksomheten, eller ved erstatning av utrangert utstyr. Det bør stilles krav om at disse undersøkelsene skal dokumenteres grundig.

Hva gjør Norske Lakseelver?

Utkastet til standard ligger ute på offentlig internasjonal høring. Vi vil komme med konkrete innspill for å få standarden bedre. Vi vil konsentrere oss om de områdene av standarden som direkte angår villaksen, og følgelig ikke bruke tid på det som omhandler sosialt ansvar i forhold til barnearbeid etc, selv om dette er viktig i seg selv. For oss er utgangspunktet at dagens driftsrutiner i norske oppdrettsanlegg må endres. Selv om de aller fleste oppdrettere sikkert gjør så godt de kan, så blir mange bekker små alltid til en stor å. Dette gjelder rømming, og det gjelder lakselus og kanskje andre sykdomsfremkallende organismer. Det er oppdrettsnæringens totalbelastning på mange norske villaksbestander som er for høy. Effektive tiltak vil derfor være de som får ned totalbelastningen. Hvis den nye standarden kun fører til mindre endringer for den enkelte produsent er den ikke god nok. Den må føre til en gjennomgående forbedring og kursendring. En sertifiseringsprosess skal ikke kun være en skrivebordsprosess. Mye tyder på at mange av kravene i standarden ikke er spesifikke nok. Dette sier i og for seg styringskomiteen selv også, og de ber om både kommentarer og faglige råd. Det skal de få fra Norske Lakseelver, som vil gjennomgå utkastet til standard i detalj frem mot høringsfristen 3. oktober.

"Standarden stiller strenge krav til utfordringer som er lette å ta tak i, men samtidig av mindre betydning.

Standarden blir for svak på de virkelig store miljøutfordringene."