Nye Lakserømminger

– Lærer vi noe?

Fiskeridirektoratet, link og oppdrettsselskaper, link melder om lakserømming etter uvær.

Uten at man ennå har fått oversikt over omfanget, er det mye som tyder på at rømmingstallene er høye. Vi kan bare konstatere at tragedien er et faktum, og gi dem rett alle de som før helgen fikk med seg værmeldingen og bekymret uttrykte - ”nå ryker oppdrettsanleggene”.

Et naturlig spørsmål som nå reises er hvem som har skylda. Er det Berit eller oppdrettsselskapene? Eller kanskje en kombinasjon? Et sentralt poeng her vil være hva meteorologene kan fortelle om været på de aktuelle lokalitetene. For å si det enkelt – hvis forholdene har vært verre enn det man statistisk sett kan forvente innenfor en 50-års periode så er det Berit som har skylda. Hvis været derimot har vært innenfor det man kan forvente med for eksempel 10, 20 eller 30 års mellomrom, så er det fort vekk noen andre som har skylda. Forklaring følger:

Nytek-forskriften og Norsk Standard NS 9415 stiller krav om at alt utstyr skal tåle miljøpåkjenninger som er så kraftige at de statistisk sett inntreffer kun én gang per 50 år. (såkalt 50 års returperiode). Hvis været denne gang har vært verre enn dette, er det all grunn til å se nærmere på regelverket. For oljeinstallasjoner gjelder helt andre sikkerhetsmarginer - kanskje 1000 eller 10.000 år? Hvilke returperioder man skal legge til grunn for dimensjonering av utstyr avhenger av hvilken risiko man er villig til å ta. Risiko er som kjent produktet av sannsynlighet og konsekvens. Hvis man for eksempel erkjenner at konsekvensen for villaksen er stor etter rømmingsuhell er det all grunn til å vurdere om adskillig lengre returperioder bør ligge til grunn for dimensjonering av akvakulturinstallasjoner. Siden vi vet stadig mer om de negative miljøkonsekvensene ved rømming, og siden klimabaserte værprognoser tyder på økt forekomst av såkalt ekstremvær, er det all grunn til å vurdere om de kravene som stilles til utstyret i dag er strenge nok. En revurdering kan føre til at store deler av utstyrsparken til oppdrettsnæringen må skiftes ut med sterkere alternativer. Dette kan bli svært dyrt, så det er ikke automatisk noen billig quick-fix å legge skylda på Berit.

Hvis utstyrssvikten denne gang har skjedd som resultat av påkjenninger som er innenfor 50-årsekstremene, har utstyret kanskje vært lagt ut feil, vært underdimensjonert, eller sertifisert på sviktende grunnlag. Dette kan skyldes feil under selve byggingen eller feil under utregning av de dimensjonerende kreftene. Det kan også ha vært gjort feil under målingen av ulike miljøfaktorer (strøm, vind, bølger) på lokaliteten. Hvis målingen av disse har blitt gjort gjennom en periode av året som ikke gir et riktig bilde av været på det aktuelle stedet, så vil beregningen av 50-årsværet og de dimensjonerende kreftene være gjort på feilaktig grunnlag. Resultatet kan bli at det man på papiret tror er 50-årsværet, faktisk er værforhold som opptrer mye hyppigere. Dette vil gi en reell underdimensjonering av anlegget. Hvis dette er tilfelle snakker vi om menneskelig svikt. Det kan sågar være snakk om grov uaktsomhet hvis noen burde visst at de grunnleggende miljødataene fra lokaliteten førte til en underestimering av dimensjonerende krefter.

En siste mulighet er at det rett og slett er snekkeren som har laget stigen av råtne bord for å si det med Prøysens ord. Dvs. at det kan være at utstyrsprodusentene har brukt underleverandører som leverer produkter som er for dårlige. Dette så man et eksempel på den gang et av anleggene Lisbeth Berg-Hansen har eierinteresser i, var utsatt for brudd i en fortøyningskjetting som burde holdt de kreftene den var utsatt for. Dette blir alltid vanskelige tilfeller. Det er selvfølgelig utstyrsprodusentenes ansvar å sjekke at deres leverandører har sertifiserte komponenter. Selv om komponentene har sertifikater, er det imidlertid all grunn til å se nærmere på disse, spesielt om man gjør et røverkjøp på for eksempel sertifisert tauverk eller kjetting fra en rimelig produsent i Østen. Til syvende og sist hviler det også et ansvar på oppdrettere å stille ”vanskelige” spørsmål til utstyrsprodusentene om hvilke underleverandører som benyttes, og i hvilken grad deres produkter er til å stole på.

Man vil lære mye av disse rømmingene, men selv om mange detaljer ennå er ukjent har vi allerede lært noe:

1. Det første er vissheten om at rømmingsproblemet ikke er under kontroll. Dette er forutsetning for at Fiskeri- og kystministeren skal åpne for ytterligere vekst. Lisbeth Berg Hansen skal vurdere kapasitetsøkning på nytt i 2012, og vi kan med rimelig grad av trygghet forskuttere at det ikke kan åpnes for ny vekst.
   
2. Noe annet vi kan lære er at not-baserte systemer (tradisjonelle merder) har en innbygget sårbarhet som medfører at konsekvenskomponenten i en risikovurdering er høy.
   
3. Det er et umiddelbart behov for grundig merking av all oppdrettsfisk. Både for å få fjernet oppdrettsfisk fra elvene, og for å kunne levere rømlingene tilbake til rettmessig dyreeier. Ikke minst vil dette være viktig for de oppdretterne som nå har mistet mye fisk, og som automatisk vil få skylda når oppdrettsfisk dukker opp i elvene fra og med neste laksesesong. Selv om det som alltid vil fanges oppdrettsfisk som av størrelse ikke stemmer overens med fisk fra innmeldte rømminger.
   
4. Løsningen på rømmingsproblemet (og luseproblemet) er ikke flytting til enda mer eksponerte lokaliteter. Et krav om å få ta i bruk enda mer eksponerte lokaliteter nå, er jevngodt med forslag om å erstatte hus jevnet med jorden under jordskjelv med enda høyere hus.
   
5. Flytting tilbake til mindre eksponerte lokaliteter kan derimot være en god og aktuell løsning. Dette vil kreve ny teknologi fordi den biologiske bæreevnen til disse lokalitetene kan være for liten for tradisjonelle merdbaserte systemer. Flytende lukkede oppdrettsanlegg vil være godt egnet på slike lokaliteter under forutsetning av nærhet til dypvann av egnet kvalitet. Lukkede anlegg er i seg selv ingen garanti mot rømming, men det at de kan legges på mer beskyttede lokaliteter gjør at miljøkreftene de utsettes for er mer forutsigbare. Kontroll med lakselus vil være en vesentlig tilleggsopsjon