G. salaris tilhører klassen haptormark (Monogenea), som er en gruppe av monogene ikter. Navnet haptormark skriver seg fra et fremtredende og karakteristisk organ på bakkroppen, opishaptoren, som benyttes for fasthefting til vertsdyret. Den 0,4 mm lange parasitten lever hovedsakelig på laksungenes finner, og da først og fremst på bryst-, rygg- og bukfinner. Ved sterke infeksjoner sprer den seg over et større område på fisken. Parasitten spiser stykker av fiskens hud. Resultatet blir små hull som i sin tur blir utsatt for sekundærinfeksjoner av bakterier, virus og sopp.

Parasitten har ingen spesielle spredningsstadier som sørger for overføring fra fisk til fisk, slik det ofte er hos andre parasitter. Blant haptormarkene utgjør familien Gyrodactylidae et unntak idet de føder unger. Parasitten kan enten befrukte seg selv eller den kan bli befruktet av en annen parasitt. Ungene befinner seg derfor på samme fisk som moren. Den nyfødte, som allerede før fødselen er gravid, er like stor som moren og tilstrekkelig utviklet til straks å leve et selvstendig liv. G. salaris må derfor overføres til ny fisk enten ved at to fisker kommer i berøring med hverandre, eller ved at parasitten slipper taket på laksungen og faller til bunns, for så å feste seg til en fisk som hviler mot bunnen. G. salaris er en ferskvannsart, men tåler saltkonsentrasjoner på ca 20 ‰ i 18 timer.

Parasitten ble innført til landet med import av levende fisk og er ikke naturlig utbredt i Norge. Den viktigste faktoren for spredning av G. salaris til norske vassdrag har vært utsetting av fisk fra infiserte settefiskanlegg. Det er en klar sammenheng mellom utbredelsen av parasitten og kjente utsettinger av fisk fra infiserte anlegg. Spredning av parasitten mellom nærliggende vassdrag i samme fjordsystem skjer normalt ved at infisert fisk vandrer i brakkvannslaget. Vassdrag med infeksjon, ukontrollert flytting av fisk (særlig i forbindelse med uregistrerte fiskeanlegg med regnbueaure i innlandet), samt innførsel av fisk fra våre naboland vurderes i dag som de største risikoene for videre smittespredning.

Effekten av G. salaris i norske vassdrag er karakterisert av voldsomme infeksjoner, ofte med tusenvis av parasitter på én enkelt fisk, ofte kombinert med soppangrep. Tettheten av laksunger i vassdraget reduseres sterkt som følge av høy dødelighet på laksungene. Etter 5-7 år er nesten alle laksungene borte, og den lokalt tilpassede laksestammen utryddingstruet. I neste omgang vil dette føre til en dramatisk reduksjonen i antall gytefisk i vassdraget

Tilbake