Det var i 2003 150 år siden man i 1853 gjorde de første forsøk i Norge med kunstig befruktning og utklekking av lakserogn. Først ute var man visstnok i Sandvikselva, Lierelva og Numedalslågen. Man var allerede på den tiden sterkt bekymret for laksefiskets framtid og så klekkerivirksomhet som et fornuftig tiltak. Utsettinger har siden da i mange vassdrag rundt omkring i Norge, vært et av de viktigste tiltakene for å øke produksjonen av laks. Det er gjennom tiden lagt ned en enorm innsats og det er satt ut mange millioner yngel. Spørsmålet er om dette har hatt noen som helst effekt ut over å gi de frivillige god samvittighet.

Bakgrunnen for opprettelsen av de første klekkeriene, var en liten bok zoologiprofessor Halvor Heyerdal Rasch skrev i 1852: "Om den Kunstige Fiskeformerelse og Biavlen". Her beskrives for første gang i Norge en framgangsmåte for klekking av lakseyngel. Teknikken var imidlertid kjent før det. Det er tyskeren L.S. Jacobi (1709-84) som har fått æren av å være den første som i Europa har funnet fram til metoden for kunstig befruktning av fiskerogn. Han tok metoden i bruk i 1741 og ga en nøyaktig beskrivelse av den i 1765. Men det gikk helt til omkring 1850 før befruktningen og klekkingen ble alminnelig kjent og tatt i bruk i Europa og Amerika.

Kjennskapet til saken kom til Norge i 1851 fra Danmark gjennom et brev til den norske regjering fra en Heinzi Kolding. Brevet ble av regjeringen oversendt den nevnte professor Halvor Heyerdahl Rasch som tok seg av saken. Boken han skrev vakte stor interesse og ble årsaken til at det ble opprettet en egen etat i 1855 med det formål å ta vare på ferskvannsfiske i Norge. Dette er således en av våre eldste fagetater. For eksempel kom fagetaten for saltvannsfisk først 45 år seinere.

Rasch samarbeidet med Magnus Gabriel Hetting som senere ble beskikket til vår første Fiskeriinspektør. Før Hetting tiltrådte i denne stillingen, fikk han i oppdrag å reise rundt i landet og gi undervisning i denne "kunstige fiskeformerelse". Bakgrunnen for satsningen var i følge Hetting selv:

" Ferskvannsfiske aftager Aar for Aar i en saa foruroligende Grad, at deres fuldkomne Tilintetgjørelse syntes at maatte forudsees inden et ikke fjernt Tidsrum, der maatte rykke nærmere og nærmere efterhaanden som vore Vasdrage mer og mer tages i brug i Industriens og Communicationens Tjeneste - - - ".

Hetting må ha gjort en svært god jobb. Det tok nemlig imponerende kort tid før frivillig klekkeridrift var satt i gang i mange elver rundt omkring i Norge. I 1855 var det etablert 8 klekkerier og året etter 35. De fleste var for laks, men også noen for sjøørret og innsjøørret. Det ble nok en del prøving og feiling i starten. Blant annet anbefalte Rasch å lage klekkekasser av sink, noe som førte til at yngelen i mange tilfeller døde av metallforgiftning. Man testet også ut alle tenkelige kombinasjoner av krysninger mellom laks, ørret og røye. Rasch hadde spesielt forhåpninger til en krysninger av ørretrogn og laksemelke. " Lykkes denne bastardavling og kan de derved fremkomme lakseørreteter der trives for bestandig i ferskvann, da kan den måske blive av viktighet ".

I sin beretning for 1858-1859 sier Hetting at man i Numedalslågen i 1857 fisket 2-3 ganger mer i elva enn de nærmeste foregående år. Han sier at det med dette for første gang her i landet ble godtgjort hva kunstig klekkede lakseyngel kan utrette. Vi vet i dag at han nok tok feil der. Det var nemlig gått for kort tid fra klekkerivirksomheten startet til at det kunne være denne fisken som vendte tilbake det året.

I 1873 var til sammen 84 klekkerier oppført, men 2/3 var allerede nedlagt. Den lokale entusiasmen fikk seg nok mange steder en knekk, da de færreste kunne observere noen nevneverdige økning i fangster. Det var nok en noe resignert Hetting som tok avskjed som fiskeriinspektør i 1874: " Mitt verv har ikke hørt til de behagelige og lette. De gamle tilvante skikker og inngrodde fordommer hos almuen med dens ulyst til å se den gamle slendrian avløst av andre og bedre tilstander har beredt meg mange og store vanskeligheter, og den motstand som saken især i begynnelsen vakte, synes undertiden å skulle kullkaste ethvert håp om fremgang ". Omfanget av ustettinger avtok kraftig mot slutten av århundret og i første del av 1900-tallet var kultiveringsinnsatsen i hovedsak beskjeden. Det første hundreåret, var det bare nyklekket plommesekkyngel som ble satt ut.

I gjenoppbyggingsårene etter siste krig ble kultiveringsarbeidet tatt opp igjen, blant annet med offentlig støtte avhengig av produksjonen. Ut over på 60- og 70tallet økte kunnskapen om startforing, oppdrett av settefisk, og etter hvert produksjon av smolt i oppdrett. Damoppdrett ble avløst av karoppdrett. Kunnskap om sykdomskontroll og vannkvalitet økte. Etter hvert lærte en også mer om hvordan utsettingene skulle gi best resultat. Kunnskap om at laksunger hevder territorium, og at det er viktige forskjeller mellom bestandene, ble etter hvert aktivt utnyttet i stamfisket og utsettingsmetodene. Kunnskapen om kunstig klekking og oppdrett av laks for støtteutsettinger i naturen, ble også helt sentral for utviklingen av lakseoppdrettsnæringen.

Fra begynnelsen av 1980-tallet var det økende skepsis til fiskeutsettinger på grunn av økte kunnskaper om de negative sidene ved blanding av ulike laksestammer og sykdomsspredning. I tillegg viste flere og flere undersøkelser liten tilbakevandring av utsatt fisk. Lakse- og innlandsfiskeloven fra 1992 innførte da også et generelt forbud mot alle fiskeutsettinger. Utsettinger krever nå spesiell tillatelse fra myndighetene og forutsetter bl.a. at det brukes stedegne stammer og at fisken er kontrollert for sykdommer. Innstrammingene i loven av 1992 førte til at antall klekkerier sank fra 170 til 75. Av disse er det 15 større klekkerier som drives av regulanter som er pålagt å sette ut fisk som kompensasjon for ubygginger av vassdrag. De fleste fiskeanleggene ligger langs kysten fra Rogaland til Nordland. Totalt settes det nå ut ca 5 millioner lakseyngel årlig.

Mange av ustettingene har i beste fall vært bortkastet

Generelt er det gjort lite forskning på effekter av fiskeutsettinger. De få resultatene vi har, varierer fra fullstendig bortkastet til svært vellykket. I enkelte tilfeller vet vi imidlertid sikkert at utsettinger har hatt store negative effekter. Spesielt gjelder det de elvene hvor lakseparasitten Gyrodavtylus salaris har blitt spredd med den utsatte fisken. Vi kjenner jo alt for godt til de katastrofale konsekvensene det har fått.

Mye yngel har nok opp gjennom tidene blitt satt ut i elver hvor en har en tilstrekkelig naturlig rekruttering. Siden lakseyngelen hevder territorier, og elva på den måten kun kan huse et visst antall yngel (bæreevne), vil utsetting her være bortkastet. Det vil dø tilsvarende mange flere yngel som det antallet som settes ut.

Genetiske effekter

Selv om man nytter stedegen stamfisk, viser undersøkelser av arvematerialet at utsettingsfisken ikke er lik villfisken; settefisk har mindre genetisk variasjon. Dette er ikke noe vi kan se på fisken direkte, men villfisken som har en større variasjon i arvematerialet vil teoretisk sett ha flere «bein å stå på»; den vil lettere kunne tilpasse seg endrede forhold. Selv i et «ideelt» kultiveringsanlegg hvor det bare ble benyttet stamfisk fra villfisken i vassdraget, kan det altså bli forskjell på vill og oppdrettet fisk.

I anlegg foretas det ofte et bevisst utvalg av fisk som er annerledes enn det utvalget som skjer i naturen. Det velges gjerne ut stor stamfisk som man antar har god vekst. Det foregår i tillegg et passivt utvalg av individer ved at oppdrettsfisken lever i et beskyttet miljø. Fisken blir ikke så var og blir mindre i stand til å passe seg for fiender. Hvis det brukes for få stamfisk blir det også nokså tilfeldig hvilke arveegenskaper som overføres til neste generasjon. Det har i noen tilfeller faktisk vist seg at avkastningen i vassdrag økte etter at man stanset utsettinger.

Det er liten tvil om at det utvalg naturen har gjort gjennom tusener av år, har skapt den fisken som vil klare hele livsløpet i sitt vassdrag best. Utfordringen i et settefiskanlegg for utsetting i naturen blir derfor den motsatte av det vi ønsker i et matfiskanlegg; vi må produsere fisk som er likest mulig den vi har i villfiskbestanden. Det er viktig å huske på at naturen selv har plukket ut de fiskene som er best tilpasset forholdene i ett bestemt vassdrag. Å beskytte den opprinnelig bestanden er derfor et poeng i seg selv.

Noen eksempler på god effekt

Utsettinger vi vet har vært vellykket, er i elver hvor man har startet fullkakling etter at elva har vært død p.g.a. sur nedbør eller etter rotenonbehandling. Her har utsettinger gitt god respons inntil man har etablert en gytebestand stor nok til å fylle alle tilgjengelige leveområder med yngel. Også i elver med "Gyro" har det vist seg at utsettinger har kunnet opprettholde et omfattende fiske, for eksempel i Drammenselva. Til sist har utsettinger av yngel ovenfor lakseførende strekning vist seg å gi god respons og på den måten bidratt til elvas totale produksjon. Slike utsettinger er kun tilrådelig dersom de kun utgjør en liten del i forhold til den naturlige produksjonen i vassdraget. Da unngår man at den utsatte fisken er med på å dreie den genetiske sammensetningen i stammen. Uansett er det bedre å fremme naturlig gyting i et vassdrag enn å satse på storstilte utsettinger.   

Kilder:

Berg, M. 1986. Det norske lakse- og innlandsfiskets historie. Universitetsforlaget.

Flemming, I. A. 2001. Workshop on the Release of Salmonid Fishes in Norway. Nordic Journal of Freshwater Research 2001. No 75.

NOU 1999:9. Til laks åt alle kan ingen gjæra?

Rash, H 1852. Om den kunstige fiskeformerelse og om biavlen. Tillægshefte til Folkevennen 1952:2.

Status for de tre første kultiveringselvene

Lierelva

Lierelva er nå en typisk sjøørretelv. Elven var tidligere en meget god lakseelv med fangster rundt 7 - 8 tonn pr. sesong.  Fangstene har stort sett ligget mellom 1500-2000 kg per år i de senere år. Fangstene er sterkt påvirket av vannføring under fiskesesongen. Sjøørretbestanden har økt ettersom laksen har gått tilbake p.g.a. G. salaris, først registrert i 1984. Reduksjon i naturlig rekruttering av laksunger har imidlertid ikke vært like markant som i Drammenselva.

Det eneste kjente oppholdet i kultiveringsarbeidet i Lierelva, var under 2. verdenskrig. Arbeidet ble gjenopptatt kort tid etter at krigen var over. Det ble da i 1948 dannet et grunneierlag med formål å drive kultivering. Det er mulig at det også var opphold under 1. verdenskrig.

Stamfiske foregår etter både laks og sjøørret, og starter så snart ordinær fiskesesong er over. Fisken som blir tatt opp bringes til eget stamfiskanlegg og rogn befruktes hos DOFA på Sjåstad i Lier, hvor det er både klekkeri og oppdrettsanlegg. Årlig settes det ut ca  2-3000 laksesmolt og ca 10.000-30.000  stk laksunger i Lierelva og tilhørende bekker og tilførselselver ovenfor anadrom strekning. I tillegg kommer et betydelig antall sjøørretyngel. Det praktiske arbeidet utføres av Lierelva Fiskeforening som er en sammenslutning av sportsfiskere i elva, i samarbeid med grunneierforeningen. Leder for stamfiskegjengen, Jon Opsahl, sier at skjellprøvene fra stamfisken viser at ca 60% har kultiveringsbakgrunn. - Dette er nok stort sett fisk vi har satt ut selv og det tyder på at den utsatte fisken greier seg godt. - I tillegg har vi en god andel fisk vi har satt ut som plommesekkyngel og som ikke lar seg identifisere med skjellprøve.

- Det er aldri noe problem å få nok dugnadsfolk til stamfiske, sier Opsahl. - Verre er det å få folk til å stille opp å plukke dødrogn utover vinteren. Stamfiske synes de fleste er spennende og den sosiale faktoren er høy.

Sandvikselva

I Sandvikselva kan laks og sjøørret i dag vandre opp til Vøyenfossen (Lomma) og til Bjørum sag (Isielva). Denne trekningen er totalt på ca. 9 km. Sandvikselva regnes som i utgangspunktet et av de mest produktive vassdragene pr. arealenhet her i landet og er den viktigste laks- og sjøørretelva i indre Oslofjord. Det blir hvert år fanget mellom 0,5-3 tonn laksefisk i Sandvikselva. 60-80 % av fangsten er normalt sjøørret. Størstedelen av fisket etter sjøørret skjer imidlertid i Oslofjorden. Det er i dag en laksetrapp ved Franzefoss og en trapp i Isielva ovenfor Nybrua. Klekkeridrift foregår fortsatt der det ble startet opp i 1857. Det drives med tilnærmet samme utstyr i dag som den gang man startet opp. Hvor og hvordan klekkeridriften foregikk i årene før det, har man ikke oversikt over lokalt. Klekkeriet ligger ved Hamang og produserer årlig ca. 400 000 yngel fordelt på 40% laks og 60% ørret av stedegen stamme. Yngelen settes ut ovenfor anadrom strekning. Stamfisken fanges i trappa ved Franzefoss.

Tor Morten Merkesdal leder i dag kultiveringen i elva, finansiert av Bærum kommune og med god hjelp av Vestre Bærum Sportsfiskere. Han peker på at det nettopp er gjort en undersøkelse som viser at den naturlige rekrutteringen i nedre del av Sandvikselva er lav. Man er foreløpig usikker på årsakene, men fiskeforvaltningen er bekymret. - Det viser i hvert fall at det arbeidet vi driver, er viktig, ikke minst for rekrutteringen av sjøørret til Oslofjorden.

-Sjøørretfiske i sjøen har jo etter hvert utviklet seg til å bli det mest attraktive sportsfisket i våre områder. - En betydelig andel av de sjøørretene som fanges, har nok sin bakgrunn fra Sandsvikselva. - Vi er stolte av å si at det arbeidet vi driver, på denne måten bidrar til gode opplevelser og livskvalitet for svært mange mennesker rundt Oslofjorden.

Numedalslågen

Numedalslågen er, med sine kilder på Hardangervidda og utløp i Larvik, Norges tredje lengste elv (336 km). Numedalslågen rangeres årlig blant Norges 5 beste lakseelver. Gjennomsnittlig fangst de 30 siste år er ca 20 tonn. I 2002 ble det tatt ca 24,5 tonn. Det er bare registrert større fangst 3 ganger siden år 1900. Årets fangster var også gode, men samlet fangst vil nok bli noe mindre enn i fjor.

I Lågen har kultiveringen foregått sammenhengende siden 1853. Klekkeri har det hele tiden vært på en av de største laksegårdene i dalen, Grini. I perioder har det også vært flere klekkerier i drift andre steder i dalen. Gullik Eikenæs på Grini (73) står for den daglige tilsynet av klekkeriet slik far hans gjorde før ham. Han husker godt da han under krigen som 12-åring, ble involvert i arbeidet for første gang. Den gangen bestod klekkeriet av 2 laftede bygninger oppført på 1920-1930 tallet. Vannet rant først gjennom klekkerennene i det ene huset for så å renne inn i det andre. Det var ingen form for oppvarming. Det var temperaturen på grunnvannet sammen med så godt som mulig isolerte laftehus som gjorde at det ikke ble isdannelser. Klekkekassene var av tre med et lag av kalkgrus i bunnen. Stamfisken ble oppbevart i trekasser i Lågen inntil stryking eller "krøsting" som man kaller det i Lågen. Det er ikke tvil om at dødeligheten både på stamfisk og egg var høyere før. Nå blir både stamfisk og rogn behandlet spesielt for å unngå soppdannelser.

Ukentlig tilsyn med plukking av dødrogn, er trivelig arbeid, synes Gullik. - Dette er jo tross alt levende liv som man, hvor rart det enn høres ut, får et forhold til. Gullik vil ikke ha betalt for innsatsen. -Vi legger ikke skjul på at det er blitt fisket en god del laks på denne gården opp gjennom tida. - Det føles bra å kunne bidra litt tilbake, også. Ellers er Gullik litt bekymret for vanntilgangen denne vinteren. -Det har vært så tørt i høst, at jeg er redd vi ikke får nok vann til å utnytte maksimal klekkekapasitet.

Målsettingen med kultiveringsarbeidet i Lågen er å holde en beredskap dersom det skulle oppstå sykdommer eller andre forhold som vesentlig reduserer den gode, naturlige reproduksjonen i elva. Beredskapsarbeidet består i å opprettholde og videreutvikle mest mulig lokal kunnskap om drift av stamfiskhus og klekkeri, samt årlig produksjon av 50.000 - 100.000 plommesekkyngel for utsetting i sideelver ovenfor anadrom strekning. Tidligere ble det satt ut yngel ovenfor Hvittingfoss, men p.g.a. smittehensyn er dette området i det seinere kuttet ut. El-fiske viser at den utsatte yngelen greier seg godt. -Vi er likevel klar over at vårt bidrag til den totale produksjonen i elva, kun er marginal, sier Gullik.

Kultiveringsarbeidet i Lågen finansieres og drives av rettighetshaverne i vassdraget. I løpet av de siste årene har fiskerne også organisert seg og bidrar nå med en betydelig frivillig innsats til kultiveringa. Lakseforvaltning er jo kjent for stridigheter, ikke minst i Lågen. Det er ikke tvil om at kultiveringsarbeidet har en viktig samlende funksjon i vassdraget. Kultivering har med andre ord i tillegg til biologiske aspekter, også en viktig psykososial side som forvaltningen må ta alvorlig.

I et tilleggshefte til Folkevennen 1852 beskriver Professor Rash "den kunstige fiskeformerelse og biavlen"Dette skulle bli startskuddet for lakseutsettinger i Norge .

Med laksekultivering, mener vi vanligvis utsetting av kunstig klekket og eventuelt oppforet lakseyngel. En vid definisjon vil innbefatte flytting av fisk fra et sted til et annet og også tiltak som forbedrer laksens leveforhold, så som utlegging av gytegrus og steiner, laksetrapper og lignende.

Først ute med kunstig utklekking av ørretyngel i Norge, skal ha vært husmann Jakob Sandungen fra Øvre Eiker. Han skal allerede på 1840-tallet på egen hånd ha kommet fram til en metode med klekkekasser satt ut i bekker. Han skal så ha satt ut plommesekkyngel i fisketomme vann rundt omkring i området. Han tilbød seg å klekke og sette ut ørret i tjern og bekker mot en liten godtgjørelse, men uten særlig hell. Ingen blir profet i eget land, heller ikke Jacob Sandungen. Hans kamerater spottet ham, mens andre ble forarget over at han, som de uttrykte det, "ville formaste seg til å gripe inn i Guds anordning".

Nylig utklekket lakseyngel som venter på å bli satt ut i elva.

Transport av yngel i oksygenfylte poser gir god overlevelse.

Fisket etter stamfisk på høsten foregår ofte med sportsfiskeredskap. Her er Leif Eriksen i ferd med å fange en stamfisk på flue på Vabrottet ved Brufoss i Numedalslågen.

Veterinær obduserer i dag all stamfisk etter stryking. Den utklekkede yngelen blir også veterinærkontrollert før utsetting. Disse tiltakene sammen med bruk av kun stedegen stamfisk, gjør faren for smittespredning minimal.

Jon Opsahl leder stamfiskegjengen i Lierelva.

Kultiveringsarbeidet er i høyeste grad en sosial samlingsarena som skaper fellesskap og tilhørighet langs vassdraget.

Utsetting i Sandvikselva

Gullik Eikenæs startet sin karriere som fiskeyngelpasseri Numedalslågen for 61 år siden.

Relatert:

• Utsetting av laks som kultiveringsstrategi for reetablering av laks . NINA Utredning 2006-4.