En dront til jul?

Forvalting av villaks i Norge er paradoksale saker. Den ene dagen kan vi høre klima- og miljøminister Vidar Helgesen skryte av samfunnets innsats for å bli kvitt lakseparasitten Gyrodactylus salaris i Vefsna og Lærdal, og hvordan genbank har blitt brukt til å sikre de opprinnelige laksestammene i disse elvene. Takket være genbank kan disse stammene nå bygges opp igjen og den stedegne laksen kan på ny svømme i friske elver. Den andre dagen kan vi lese at genbank for laksen i Hardanger ikke prioriteres av regjeringen i budsjettarbeidet. Vi redder altså laks fra Gyrodactylus, men løfter ikke en finger når oppdrettsindustriens rømlinger ødelegger genene til laksen og sjøørreten spises levende av lakselus fra åpne oppdrettsmerder.

I fjor foreslo Helgesen at allerede innsamlet genmateriale fra hardangerelvene skulle destrueres. I år har regjeringen isteden valgt en strategi med sakte, men sikker utryddelse. Vi har altså en klima- og miljøminister som - tross alle faglige råd fra eget direktorat og verdens ledende lakseforskere - velger å se den andre veien.

Regjeringen tar en dronte. De lukker øynene og lar være å handle i en situasjon der ingen handling er det samme som en dødsdom. Fagmiljøene fortviler, miljøvernerne fortviler, villaksens venner fortviler. De eneste som klapper i hendene er deler av oppdrettsmiljøene i Hardanger og deres støttespillere på Stortinget. Det er ingen av dem som roper mea culpa. Snarere tvert i mot. Oppdretterne er de som har sørget for å legge på lokket og slå inn spikerne i hardangerlaksens kiste. De rømte fisken deres har nå nesten fullstendig utryddet genene til den lokale laksen. Under stamfiske i Granvinvassdraget i høst ble det fanget 12 laks. Ti av disse måtte forkastes i avlsarbeid på grunn av for høyt innslag av gener fra oppdrettsfisk. Ti av tolv. Da sier det seg selv at det haster med å ta vare på det vi har igjen av unikt genmateriale.

"Vi har omlag 400 genetisk forskjellige stammer av laks. Vi har ansvar for å ta vare på hver og én av dem. Hvis én eneste villaksbestand med sin genetiske egenart går tapt, har vi ikke nådd målet." 
Klima- og miljøminister Vidar Helgesen ved
friskmeldingen av Vefsna fra Gyrodactylus salaris.

Og ta vare på materialet kan vi gjøre. Ildsjeler i Hardanger har samlet inn genmateriale fra laks og sjøørret i tre år nå. Dette har de gjort i påvente av at genbank Hardanger skulle bygges. Og det står respekt av innsatsen. Elveeiere og sportsfiskere har stått på for å redde det som reddes kan. Utallige dugnadstimer er medgått. Genmaterialet har vært oppbevart i en midlertidig genbank, men nå er kapasiteten sprengt - det er ikke plass til det, bokstavelig talt, livsnødvendige påfyllet av friske gener.

Dette har miljødirektoratet påpekt  hele tiden og regjeringen Stoltenberg hadde satt av penger på slutten av sin periode. Men Helgesen valgte i fjor å stryke de 40 millionene som opprinnelig var avsatt og overført til å lage en ny genbank. Prisen var steget på grunn av funn av fornminner og nye tekniske krav. Da ble det for dyrt å redde laksestammene fra utryddelse, syntes regjeringen. Regjeringen ville vist heller ta en dront. Destruer innsamlet materiale, var beskjeden som gikk ut fra ministeren. Laksen skulle ikke innskrives i genbank, snarere tvert i mot.

Det ble selvsagt krangel med støttepartiene, og det kom kontrabeskjed i revidert. Innsamlet materiale skulle ikke destrueres, men oppbevares midlertidig, og i tillegg skulle man fortsette innsamlingen. Men ingen penger ble gitt til bygging av ny genbank.

I år er det samme visa. Først ingen penger i budsjettet.  Så har støttepartiene i forhandlingene fått inn et verbalvedtak. Her heter det: "Stortinget ber regjeringen sikre at det innsamlede genmaterialet for laksefisk i Hardanger blir tatt vare på inntil videre, og brukes som virkemiddel for å bevare det genetiske mangfoldet i lakse- og ørretbestandene."

Det høres jo fint og flott ut, men det følger ingen øremerkede penger med, og vi er allerede på overtid. Miljødirektoratet har ennå ikke fått samlet inn nok avlsfisk. Arbeidet er estimert til å ta om lag åtte år, og de er nødt til å ha et sted å oppbevare fisken. Til neste år blir det heller ikke noen innsamling om ikke regjeringen snur. Om en ny genbank skal stå fysisk klar i tide, må anleggsarbeidet begynne i 2018. Hvis man stanser all innsamling av nytt biologisk materiale nå, kan man holde liv i det innsamlede materialet frem til sommeren 2019, maksimalt 8 – 9 måneder lengre, sier miljødirektoratet. Men det å stoppe innsamlingen er heller ikke bra. Det foreløpig innsamlede materialet har ikke representativ genetisk måloppnåelse og har følgelig ingen bevaringsverdi dersom det ikke kompletteres i henhold til faglige bevaringsstandarder. Å utsette ytterligere innsamling på ubestemt tid gir høy risiko for at all innsats så langt er bortkastet.

Miljødirektoratet sier i klartekst at det ikke er mulig å fortsette innsamling dersom det ikke bygges økt anleggskapasitet. De sier også at om innsamlingen ikke fortsetter, er alt arbeidet bortkastet. En catch 22 som faktisk kan løses, men da bare med klar beskjed fra Stortinget til miljødirektoratet; kjør på, redd hardangerlaksen og sjøørreten. Bruk penger og start bygginga nå!

Men om så ikke skjer er det trolig for sent.  Om en ti års tid, når oppdrettsindustrien har flyttet over i lukkede oppdrettsanlegg fordi markedet var lei av miljøødeleggelsene som fulgte med de gamle produksjonsmetodene, og villaks, sjøørret og oppdrett i Hardanger kunne levd greit side om side, kan Per S. , Vidar H. og Erna S. samles rundt juletreet sammen med barnebarna og minnes den gangen de hadde ansvaret for hva som skjedde med naturen i Norge.

Hvorfor reddet dere ikke villaksen i Hardanger, spør kanskje ett av barnebarna undrende.

Hva svarer dere da? Vi valgte å ta en dronte?

Lykke til med den.