Da er sesongen offisielt over her i Lakselva, og det er på tide med en liten rekapitulering av sommermånedene.

Som alle vel har fått med seg, går ikke 2018-sesongen inn i historiebøkene som noen rekordsesong her i Lakselva - i hvert fall ikke hva angår fangst. Det er lenge siden vi har sett så lav og så varm elv som vi gjorde i 2018, så sånn sett kan det vel i hvert fall uoffisielt sies å ha blitt satt visse rekorder, om enn ikke den type rekorder vi ønsker oss. Nå har vi enda til gode å gjennomføre gytefisktellingen, men den vil gi oss ytterligere svar utover det fangstene kan gjøre.

Per nå er det innrapportert rett i overkant av 6 tonn laks. Dette er en nedgang på cirka 30 % målt ut fra snittet de siste ti årene. De tradisjonelt sett beste ukene rundt månedsskiftet juli/august leverte langt under pari, og er i stor grad årsaken til denne nedgangen. Årsakene er nok sikkert mer komplekse og sammensatte enn hva vi liker å tro, men forholdene som rådet i de ukene var langt fra ideelt ”lakseføre”, med strålende solskinn, blå himmel og temperaturer langt over 20 grader – til og med i elva ble det målt over 20 grader på det varmeste.
 
Hvis vi derimot bryter ned tallene fra årets sesong litt nærmere, er det foruten fangstnedgangen, lite som skiller seg fra de senere sesongene. Den totale snittvekten er på cirka 5,8 kilo, som kan sies å være i nedre sjikt hva angår snittvekt, men fremdeles innenfor normalen. Vi ser også at fangstfordelingen av antall laks innenfor de ulike størrelseskategoriene (små-, mellom- og storlaks) er innenfor normalen.

Laksefiske er uten tvil en hobby som engasjerer, og med tanke på at laksen trues fra flere sider – både kjente og ukjente – er det viktig med engasjement. Ifølge Vitenskapelig råd for lakseforvaltning, er det oppdrettsindustrien som står for de tre største truslene mot laksen, nemlig rømt oppdrettslaks, lakselus og andre fiskesykdommer. Jeg tror og håper at et fortsatt engasjement for laksen vår, og en etter hvert voksende folkeopinion vil være med på å sette press på en oppdrettsindustri, som per i dag, med politisk støtte, får lov til å operere langt utenfor miljømessig bærekraftige driftsmodeller. 

At laksefiske engasjerer, fikk vi virkelig smake på når vi sendte ”live” fra elva mot slutten av sommeren. At fiskeren i dette tilfellet havnet i en situasjon hvor han ikke kunne gjøre noe rett, tror jeg vi kan slå fast. Hadde fisken blitt satt tilbake, ville det blitt ramaskrik, og ramaskrik ble det, når den ikke ble satt tilbake. Jeg var uansett tilstede og filmet hele seansen, og støttet fiskeren i avgjørelsen om å avlive fisken – for hva det er verdt. Jeg velger å tro at de fleste syntes det var en artig seanse, og håper vi får flere muligheter til live-sendinger i fremtiden. 

Det er riktig at en krøket fisk ikke er en lovlig fanget fisk, og således skal settes tilbake. Alle vi som var der, vurderte det derimot dit at denne fisken ikke ville overleve påkjennelsen det hadde vært å være på kroken i over tre timer, og laksen ble avlivet. Nå tror ikke jeg at elva faller hen i totalt anarki på grunn av denne ene hendelsen, selv om det kanskje var inntrykket man kunne få ved å lese enkelte kommentarer. Respekten for fisken og fiskeutøvelsen er fremdeles til stede hos våre fiskere, og jeg tror vi kan stole på at de aller fleste opptrer i henhold til reglene. Oppfordringen må allikevel være å utvise respekt ovenfor hverandre, noe som ikke ble fulgt av alle, under denne hendelsen.

Gjenutsetting fortsetter å vekke engasjement. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hvorfor det er så omstridt. Det snakkes om dyreplageri og å leke med maten, men skal vi som fisker laks være ærlig med oss selv, tror jeg vi alle må innrømme at vi gjør det fordi vi synes det er morsomt. At opplevelsen får et ekstra "krydder" for noen ved å servere laksemiddag, mens andre får det "krydderet" ved å vise frem et bilde av fangsten og hvordan den ble gjenutsatt, synes jeg vi skal og bør respektere. Det er derimot tydelig at mye av debatten styres av personlig overbevisning, og forskjellige utgangspunkt hva gjelder de etiske spørsmålene rundt laksefiske. Som jeg har sagt før, så lenge man forholder seg til fiskereglene, bør de valgene man tar respekteres. Holder man seg ikke til fiskereglene, da er saken derimot en annen. 

Det er veldig høy overlevelsesprosent på gjenutsatt laks, men at en og annen laks som gjenutsettes bukker under og dør, er for laksestammen sin del, langt bedre enn at all fanget laks avlives. Som et apropos i debatten, kan det jo nevnes at det i 2017 døde 53 millioner laks i norske oppdrettsanlegg. Dette er altså laks som aldri kom til slakteriet, og er et rent svinn. Det er tall som er helt ufattelig store. I Lakselva ble det for øvrig i 2017 avlivet 761 laks, eller 0,00143 % av svinnet i oppdrettsindustrien her til lands. Her er det vel etiske og normative diskusjoner som langt overgår debatten rundt gjenutsetting. Selv om dette ikke eliminerer debatten rundt gjenutsetting, kan det kanskje være med å sette den i perspektiv.

I dag har vi for øvrig vært med vår lokale kraftregulant, Luostejok Kraftlag, på et møte og befaring i forbindelse med foreslått endring i dagens reguleringsregime. Det er snakk om blant annet å gå bort fra minstevannsføring på den regulerte strekningen fra demningen på Gaggavann ned til kraftverkutløpet. Som forvalter av de anadrome artene i vassdraget, har vi naturlig noen meninger om dette, men vi har et godt samarbeid med kraftlaget, og ser frem til et fortsatt godt samarbeid.

Det ble også tid til en liten elfiskeøkt med Rune Muladal hos Naturtjenester i Nord, og vi håper å kunne fylle på med noen flere elfiskestasjoner når Rune har bedre tid.

Vel blåst fiskesesong!