Laks i merd.
Norske Lakseelver krever at det ikke gis økt produksjonskapasitet i oppdrettsindustrien før miljøproblemene er under kontroll. Foto: Norsk Havbrukssenter / Flickr.
Oppdrett/Lakselus

Norsk Industri vs Sjømat Norge

Med en sommerferies mellomrom har Norsk Industri og Sjømat Norge lansert sine mål og visjoner for oppdrettsindustriens fremtid. Her vil vi se på hva som skiller og hva som forener, og kort kommentere innholdet i de to dokumentene.

Paal
Monday 21.August 2017 / 10:13

Før sommerferien kom Norsk Industri med dokumentet Veikart for Havbruksnæringen, og nå har Sjømat Norge lansert sine versjoner i dokumentet Havbruk 2030. Vi har kikket på begge.

Litt forhistorie

Norsk Industri har ett oppdrettsmedlem – verdens største oppdrettsselskap, Marine Harvest. I 2015 meldte Marine Harvest seg ut av Sjømat Norge i protest mot organisasjonens manglende erkjennelse av oppdrettindustriens miljøpåvirkning. I den kanskje viktigste høringssaken oppdrettsindustrien har svart på de siste årene kom nemlig Sjømat Norge med bemerkelsesverdige uttalelser høsten 2014:

”Dette betyr at man ikke har påvist at det er sammenheng mellom lakselusforekomsten i oppdrettsanleggene og dødelighet på utvandrende smolt”

”Det er således også faglig feil at lakselus (fra oppdrett) er egnet som indikator" (for bærekraftig produksjon – vår anm.)

”Vårt poeng her er at departementets premiss (lakselusas negative effekt på vill laksefisk – vår anm.) for behovet for handlingsregel for regulering av fremtidig vekst ikke har vitenskapelig gyldighet.

En slik manglende erkjennelse av oppdrettsindustriens miljøpåvirkning kunne ikke Marine Harvest stå inne for.

Veikart for Havbruksindustrien

Nettopp en klar og tydelig erkjennelse av oppdrettsindustriens negative miljøpåvirkning gjennom lakselus og rømt oppdrettslaks, er en vesentlig del av veikartet. Ved å la representanter for norske forskningsmiljøer skrive kapitlene om negative effekter av rømt oppdrettslaks og lakselus, sender Norsk Industri og Marine Harvest tydelige signaler om at de anerkjenner kompetansen til norske forskningsmiljøer på disse feltene. Forskningsmiljøer som ellers blir forsøkt diskreditert av andre deler av oppdrettsindustrien.

Null lus, null rømming og null ressurser på avveie.
Norsk Industri.

Det er betryggende, men også et poeng i seg selv at veikartet peker på de samme forutsetningene for bærekraftig vekst og økt verdiskaping som regjeringens bærekraftsstrategi for oppdrettsindustrien fra 2009. Her er mål for sykdommer og lakselus, rømming og genetisk påvirkning, bærekraftig arealbruk og bærekraftig høstede fôrmidler. På et punkt går veikartet gledelig nok enda lenger. Det skisserer ikke bare fravær av forurensing, men definerer mål for oppsamling og utnyttelse av partikulært avfall.  Hovedmålene, slik de ble presentert ved lansering av veikartet er enkle, klare og forpliktende. Null lus, null rømming og null ressurser på avveie. Og noe av det viktigste er at dette skal oppnås gjennom forebyggende og ikke reparerende/kompenserende tiltak.

Blandede reaksjoner

Mens miljø-, villaks- og sportsfiskerorganisasjoner jublet for veikartet til Norsk Industri og Marine Harvest, benyttet Sjømat Norge anledningen til et kraftig oppgjør.  ”Norsk Industri har verken kunnskap om, eller organiserer oppdrettsindustrien”, ”veikartet viser pinlig mangel på kunnskap” og ”Norsk Industri rår verken over fagkompetanse på havbruksteknologi, marinbiologi eller markedsinnsikt” var blant kommentarene Sjømat Norge hadde til veikartet.

Havbruk 2030

Med Norsk Industris veikart forsvant noe av sommerferien til Sjømat Norge. De kunne ikke sitte stille og la Marine Harvest styre showet. Sjømat Norge gikk raskt ut og lovet sine egne visjoner, og etter nedsablingen av veikartet var det knyttet spenning til hvilke ambisjoner og visjoner Sjømat Norge har på vegne av sine medlemmer. Etterlevelse av FNs bærekraftsmål er noe de kopierer fra veikartet til Norsk Industri. Men Sjømat Norge legger seg enda tettere opp mot disse. Det er store ord, men også prisverdig at Sjømat Norge ser sine medlemmers produksjon i et globalt perspektiv som omhandler fundamentale problemer og utfordringer som klimaendringer og matsikkerhet. Samtidig reduserer man med dette fokuset på hjemlige miljøproblemer. Bør vi føle oss litt smålige vi som bryr oss om laksens og sjøørretens ve og vel, sportsfiskernes hobby og rettighetshavernes inntektsmuligheter, når utryddelse av sult og løsninger på verdens klimautfordringer er det som tilsynelatende opptar Sjømat Norge aller mest?

Heldigvis har også villaksen fått sin fortjente plass i Havbruk 2030. Selv om Sjømat Norge fremdeles ikke tar avstand fra tidligere problemfornektelse, tar de i hvert fall mål av seg å bidra til opprettholdelse av våre bestander av norsk laks. Tatt i betraktning at Norges totale gytebestand av laks er halvert de siste 30 årene, ville vi vært mer betrygget om deres mål var å bidra til ikke bare opprettholdelse, men også til gjenoppbygging av desimerte bestander. Vi håper dessuten at det bare er en forglemmelse at sjøørreten ikke er tatt med.

Det store problemet til oppdrettmedlemmene både i Sjømat Norge og Norsk Industri er at merking var noen de alle sammen forpliktet seg til i 2011 – med indikasjoner på å gjennomføre det allerede i 2012.

Rømmingsproblemet blir også behørig adressert og med en løfter om en snarlig etablering av en løsning for å spore rømt laks tilbake til eier slår de faktisk Industri Norges som ikke har noen konkrete planer om å merke laksen før i 2024. Det store problemet til oppdrettmedlemmene både i Sjømat Norge og Norsk Industri er imidlertid at merking var noen de alle sammen forpliktet seg til i 2011 – med indikasjoner på å gjennomføre det allerede i 2012. I det såkalte Miljøløftet fra 2011 forpliktet alle medlemmer av daværende FHL seg til å etablere en merkeordning som skulle gjøre det mulig både å skille rømt oppdrettsfisk fra villfisk i elv og spore rømlinger tilbake til rettmessig eier. Med sine nylanserte planer om sporing basert på DNA og sporelementer, har Sjømat Norge definitivt gått bort fra løftet om merking som muliggjør identifikasjon av rømt oppdrettslaks i elv.   

Globale visjoner

Når Sjømat Norge har globale visjoner er det på sin plass at også vi andre kan studere de store linjer. Sjømat Norges leder Geir Ove Ystmark nevnte både flyfrakt av oppdrettslaks og behovet for å øke andel marine råvarer i laksefôret som utgangspunkt for konkrete handlinger. Det fortjener ros! Med flyfrakten forsvinner nemlig mye av oppdrettslaksens gunstige CO2-avtrykk, og dagens bruk av vegetabilske oljer og proteinkilder i laksefôret er ikke uproblematisk når matsikkerhet er et av punktene på agendaen (merk at matsikkerhet ikke er det samme som mattrygghet). Alger som blir nevnt av Ystmark, er opplagt en framtidig viktig kilde til marint fett. Kanskje spesielt mikroalger som er verdenshavenes primærprodusenter og omgjør sollyset til proteiner og fett for organismer høyere i næringskjeden.

Global matsikkerhet dreier seg imidlertid ikke bare om hvordan maten produseres, men i aller høyeste grad også om fordeling av maten. På dette punktet blir det ekstremt spennende å følge Sjømat Norges arbeid med operasjonalisering av mål og visjoner. Ikke minst sett i lys av tøværet mellom Norge og Kina. Kinas fremvoksende middelklasse representerer et marked som har potensial til å være umettelig på norsk laks. Utvilsomt en gylden anledning for norske oppdrettere, men samtidig en utfordring for verdens matsikkerhetssituasjon. Dette er svært godt beskrevet i FN’s matvareorganisasjon, FAOs dokument Fish to 2030. Både i et antatt normalscenario, men ikke minst i et scenario der Kinas middelkasse blir enda større og vokser enda fortere enn i normalscenariet, vil Kinas konsum av sjømat dreies fra alger og karpefisk til konsum av det som kalles høyverdiarter som tunfisk, laks, reker og andre krepsdyr. Dette vil få vidtrekkende konsekvenser for den globale sjømatfordelingen advarer FAO. Hardest vil det gå ut over de som allerede har minst tilgang på, og størst behov for, mer proteiner fra havet, nemlig Midt-Østen og Nord-Afrika, samt Afrika sør for Sahara. FAO skriver:  

  • In contrast, in MNA (Middle east and North Africa)  and AFR (sub-saharan Africa) , aquaculture would fail to ride the wave of the demand boom and achieve only limited expansion (table 4.8), and reduction in the net imports could have food security implications. The net imports in 2030 would be lower by 30 percent in MNA and by 14 percent in AFR relative to the baseline case. In fact, in all regions but China total food fish consumption in 2030 would be lower under this scenario relative to the default case (figure 4.5). Food security concerns are already severe in AFR, where per capita food fish consumption is expected to decline during the projection period. A further reduction in consumption by 5 percent, triggered by expansion of consumption elsewhere, could aggravate the food fish supply gap in this region).

Sjømat Norge sier at FNs miljøprogram UNEP ønsker partnerskap med dem. Da er det sannsynligvis noen som kan hviske Sjømat Norge i øret at en massiv satsing på et økende laksemarked i Kina kanskje ikke er forenlig med et samtidig ønske om løse matsikkerhetsutfordringene for dem som trenger det mest.

Talk the talk, walk the walk

Verken Veikart for havbruksindustrien eller Havbruk 2030 er verdt papiret de er skrevet på dersom målene og visjoner ikke blir til konkrete tiltak. Et kart er godt å ha når turen planlegges, men det er kun selve marsjen som kan ta deg til målet. Vi forventer at Norsk Industri og Marine Harvest følger opp lanseringen av kartet med en mer detaljert beskrivelse av turen de skal gå. Sjømat Norge på sin side skal ha ros for at de samtidig med lansering også har igangsatt arbeidet med operasjonalisering gjennom engasjering av professor Ragnar Tveteraas fra

Myndighetenes rolle

Både Norsk Industri og Sjømat Norge er klare på at et samarbeid med myndighetene er helt nødvendig dersom visjonen skal nås. Dette er vi helt enige i. Trafikklyssystemet for oppdrettsindustrien skal implementeres nå i høst. Det nye forvaltningssystemet er rigget for kontinuerlige justeringer. Vi forventer at Stortinget, Klima- og miljødepartementet og Nærings- og fiskeridepartementet tar inn over seg oppdrettsindustriens mål.

Når Sjømat Norge proklamerer at oppdrettsindustriens produksjon ikke skal ha negativ effekt på artsmangfoldet, og Norsk Industri enkelt og greit sier null lus, kan vi ikke ha et forvaltningssystem tillater oppdrettvekst dersom 9,9 % av all vill laksefisk dør som følge av lus. Eller tillater 30 % dødelighet uten at det vil få følger for produksjonskapasiteten. Dette er grensene som er foreslått for miljøindikatoren lakselus, når trafikklyssystemet skal implementeres fra 1. oktober. Grensene må strammes betydelig inn så de harmonerer med industriens egne mål og visjoner. 

Når Sjømat Norge proklamerer at oppdrettsindustriens produksjon ikke skal ha negativ effekt på artsmangfoldet, og Norsk Industri enkelt og greit sier null lus, kan vi ikke ha et forvaltningssystem tillater oppdrettvekst dersom 9,9 % av all vill laksefisk dør som følge av lus.

Vi forventer også at det etableres flere miljøindikatorer som grunnlag for kapasitetsjusteringer. I det minste bør vi få på plass indikatorer for rømming, utslipp av næringssalter og bærekraftig bruk av fellesskapets sjøarealer. Svinn bør kunne være en egnet indikator for dette, slik myndighetene ble rådet til av Arealutvalget. Gjennom ordningen med utviklingskonsesjoner har mange kreative og nyskapende teknologikonsepter blitt skissert. Med utgangspunkt i Norsk Industris 3x0-visjon (null lus, null rømming og null ressurser på avveie) forventer vi at Nærings- og Fiskeridepartementet endrer instruksjonene gitt til Fiskeridirektoratet, slik at konsepter som søker å løse alle disse på én gang prioriteres ved tildeling.