Kledd for enhver anledning. Det er også laksen i kongsfjordelva. 

De omfattende undersøkelsene siste sesonger har gitt oss god oversikt over laksene i vassdraget – også på individnivå. Mange laks viser seg å få egne særtrekk slik at man kjenner dem igjen og kan følge dens vandring i vassdraget. Fra videoregistreingen i juni og juli der laksen kommer fra havet og opp i elva – betrakter man de sølvblanke laksene som nokså like i utseende. Det kan til og med være vanskelig å skille mellom kjønn i denne fasen. Hannene har dog gjerne noe lengre hode enn hunnen. Laksene har en symmetrisk og velproporsjonert kroppsform med store velformede finner tilpasset å vandre opp strie stryk og fosser i Kongsfjordelva.  Halen er tydelig V-formet. Laksene har få synlige prikker, særlig under sidelinjen.

Ulikhetene ses i denne perioden hovedsakelig i størrelse, lengde og bredde. Noen kan ha fått skader fra oppholdet i sjøen, og da kan vi kjenne den igjen senere på nye kamera lengre opp i vassdraget.

Så utover sensommer og høst, med videoregistrering oppover i vassdraget har man studert forandringen der hver enkelt laks får sin egen særpregete drakt. Enkelte mer spektakulær enn andre. Noen kjedelig grå, andre fargesprakende med oppfarende og virkelig utagerende oppførsel. Det er også laks med skader, sår av sopp er ganske vanlig, også bittskader. Videofilmene dokumenterer ofte slike særtrekk som kan gjenkjennes gjennom store deler av sesongen.

Hos hunnene går fargedrakten mer mot duse farger som grå og brunaktige, enkelte noe rødlige, og noe flere prikker blir synlige. De blir sidbuket og fulle av rogn – og bedre kamuflert mot elvebunn og fargene der for å være bedre beskyttet og klar for gyting. 

Hannene får flere ytre karaktertrekk, deriblant får enkelte en voldsom og fryktinngytende krok i underkjeven. Nærmere gytetida får i tillegg mange hannlakser en aggressiv adferd - for å rydde vei for egen suksess på gyteplassene. Kroppsfargen har nå forandret seg fra en sølvblank og kamuflert byttejeger i havet til en fargerik og krigersk gytemoden kar som har kun ett mål for øye; nemlig å fjerne alle konkurrerende hanner så langt det lar seg gjøre. 

Enkelte hanner blir også svært så fargerike, i guloransje og flammerødlige nyanser. Mange får også betydelig flere store godt synlige prikker på kroppen. 

Den kraftige underkjeven blir nærmest som en gripeklo med formål å glefse etter andre hanner i området, og kanskje imponere hunnene. På enkelte gyteområder ser en mange, særlig mindre hanner, med avbitte finner og oppfliset kropp – tydelige preg etter angrep fra større hanner. Dette har vi også observert på våre filmer fra gytetida, kampen om den flotteste hunnen.

Når det gjelder den store underkjeven er også den ulik og individuell hos hannen. 

Noen vokser rett ut og opp i overkjeven, andre på siden i kjeften. På bildet vårt her er en kar som hos oss fikk navnet ”Kroknebb”, den kom ofte å inspiserte våre kamera som sto nær gytehunnene. Som man ser er ”kroken” ganske slitt etter trolig mange sammenstøt med andre mellomstore og store hanner.

Det hører med til historien at tiltross for makeløst og skremmende ”verktøy” i kjeften så hadde den så visst ikke hellet med seg på gyteplassen.