Kongen blant lakseelver. Aristokraten i det karrige, polare nord. Ingen konger har fått regjere uten sverdslag. Alle aristokratier har sine momentum. Så har også Altaelva.

De første reguleringer av elvefisket og tilgang til denne næringsutøvelsen gjøres på det lokale bygdetinget i 1725.

Slaget på Elvebakken i 1607 er den første nedskrevne og kjente konflikten om Altaelva. Det var en trefning mellom 14-15 svenske bønder som, etter ordre fra svenskekongen Carl IX skulle sette opp stengsler i Altaelva, og dansknorske ordensmenn. Det hele skal visstnok ha kulminert før det ble tydd til vold. Trefningen skjedde ved Kongsgammen som har stått en plass i nærheten av Elvestrand. Den gang ble hele strekket fra munningen til Elvestrand benevnt som Elvebakken.

De første reguleringer av elvefisket og tilgang til denne næringsutøvelsen gjøres på det lokale bygdetinget i 1725. Av protokollen fremgår det at 34 mann erklærte at de ønsket å delta i organisert stengselfiske. Fiskerne ble delt i to elveselskaper som skulle fiske hver sin side av elva. For at fordelingen mellom østre og vestre side skulle være rettferdig ble man enige om at selskapene skulle bytte side hvert annet år. Dette ansees som opptakten til Alta Laksefiskeri Interessentselskap. I hovedsak besto selskapene av kvener, og det var disse utvandrerne fra Tornedalen som hadde med seg kunnskap og kultur knyttet til stengselfiske.

I 1748 slås de to selskapene sammen til ett for å drive et mer rasjonelt fiske, og drive større stengsler. Til nå hadde hvert selskap brukt mer tid på sine små stengsler på hver side av elven, og fisket mest til sine egne selskaper fremfor å utøve et fiske til beste for hele selskapet. Bestyrer av fisket under denne tiden varierte mellom den lokale amtmannen og sorenskriver. I 1757 kan det se ut som elvetinget er blitt en årlig foreteelse for medlemmene i selskapet. Noe det fortsatt er. Da som nå går man gjennom medlemslisten for nytegninger, eller avganger, som en fast sak på tinget. Antallet medlemmer var da kommet opp i 36.

Amtmann Hammer fikk i 1761, etter et par dårlige sesonger i Altaelva instrukser fra det dansk-norske Rentekammeret, som ønsket økning igjen i årlige fangster og inntekter. Instruksene gikk blant annet ut på forbud med garnfiske i sjøen og en reduksjon i antall medlemmer til 20. Videre skulle det settes i verk strenge tiltak overfor de som gjorde hærverk på stengslene, og tyvfiskere. Anordningen, kalt Hammers anordning, er den første tydeliggjøring av ansvarsforhold knyttet til fiskeretten, og de 16 vedtektene som anordningen inneholdt har senere vært brukt i rettsammenhenger for stadfesting av de hevdvunne rettigheter. Spesielt i tilknytning til allmuens tilgang på fiske i elva. I perioden fremover nedfelles også kravet til eiendom i «det ekte Alta», og elvedalen som prinsipp for å bli tatt som medlem, med den hensikt å holde medlemstallet i selskapet nede. Man ser likevel en jevn økning i antallet medlemmer fremover.

I 1862 legger hertugen av Roxburghe frem tilbud om å leie hele elva. I forslaget er ett av vilkårene at fisket skulle være fritt fram til St. Hans

Omkring 1840 begynner for alvor engelskmennene tilknyttet kobbergruvene i Kåfjord å fatte interesse for Altaelva. Dog på en helt annen måte enn næringsfisket som var utøvet til nå med stengsler og andre redskaper. Altaelva fikk sin første introduksjon til sportsfiske. I 1853 nevnes det i elvetingsprotokollen at Sir Thomas, verksdirektør i Kåfjord, med tre andre engelskmenn fikk tillatelse til å fiske i elva så lenge de ønsket. Det begynte med andre ord å bli leieinntekter fra elva til medlemmene i elveselskapet, i tillegg til det de tjente på stengselfisket. Det var blitt attraktivt å være med i selskapet, og gjennom 1850-årene ble det to domsprøvelser på elveselskapets rettigheter, hvor allmuen ønsket tilgang på lik linje med medlemmene. Begge disse vant Interessentselskapet.

I 1862 legger hertugen av Roxburghe frem tilbud om å leie hele elva. I forslaget er ett av vilkårene at fisket skulle være fritt fram til St. Hans. Dette er dermed forløperen til dagens ordning med «folkefiske» fra 1.-23.juni. Stengselfisket skulle også legges ned etter St.Hans. Kontrakten med hertugen vedtas under et dramatisk elveting, og elva leies i sin helhet ut fra 1863. Hertugfamilien har siden dette vært mer eller mindre faste gjester i elva.

Misnøyen med interessentenes makt var imidlertid stor, og i 1872 løser Amtmann Holmboe opp det daværende selskapet. Moses Pedersen, som var høvedsmann da leieavtalen med hertugen av Roxburghe ble vedtatt, hadde imidlertid støtte i det gamle selskapet, og saken ble kjørt like til Høyesterett. I 1880 falt domsavsigelsen hvor det gamle selskapet – Alta Laksefiskeri Interessentselskap – endelig vant fram mot Holmboe. Nye vedtekter ble nedfelt, som senere kun har vært gjennom mindre endringer, og nå fikk selskapet sin endelige form.

Etter drøyt 50 år, i 1929, skulle igjen spørsmålet om fiskeretten stå sentralt. Da sendte gårdbrukeren Simen Romsdal, fra Tverrelvdalen, inn søknad til Odelstinget hvor han ber om at retten til fiske i Altaelva må tilkomme alle innbyggere i kommunen. Denne søknaden førte ikke frem, og i 1932 gjør nevnte Romsdal et nytt fremstøt sammen med Bernt Haug. Denne gangen med søknad om å bli tatt opp i Interessentselskapet. Søknaden ble ikke innvilget med bakgrunn i vedtektene, og de to anket saken helt til Høyesterett. Utbruddet av andre verdenskrig førte til at saken ikke ble avgjort før i 1944. Også denne gangen vant Interessentselskapet, noe som viser styrken i vedtektene fra 1880.

Under 2.verdenskrig uteble leietakerne av elva, og Interessentselskapet fremleide fisket til egne medlemmer. Det ble vurdert not og stengselfiske, men siden interessen var stor for stangfiske ble det ikke gjennomført organisert fiske med disse redskapene. Sommeren 1945, under gjenoppbygginga av Alta og Finnmark opplevde man et eventyrlig fiske i Altaelva. Dette var et kjærkomment tilskudd da det ellers var trange kår og lite mat. Den neste revolusjonen er på 50-tallet når påhengsmotoren tas i bruk av stakerne.

På 50-tallet vokser også ideen frem om å bygge ut vassdrag for kraftproduksjon. Fra kommunens side anså man at dette var nødvendig for næringsvekst. Gjennom 60-tallet modnes ideen ytterligere, og danner grunnlag NVE`s første søknad om konsesjon for utbygging høsten 1970. Dette førte til et tiår preget av økende motstand og motsetninger i altasamfunnet. Både kulturelt og politisk. I 1979 ble Folkeaksjonen mot utbygginga opprettet som en ikke-voldelig organisasjon. I etterkrigstiden er det vel få aksjoner som har skapt så mye engasjement på tvers av etnisk, politisk, kulturell og akademisk bakgrunn. Aksjonsleire opprettes, den kanskje mest kjente i er nullpunktet i Stilla. Etter 3 års intens kamp vedtar Folkeaksjonen å legge ned sin aktivitet i 1982 da de anser slaget som tapt, og i 1987 ble kraftverket satt i drift. Sautso, den villeste, vakreste og mest sagnomsuste sonen i elva fikk med det et uopprettelig banesår. I ettertid har man imidlertid kommet til erkjennelsen om at ingen vassdrag i Norge igjen skal bygges ut, og altasaken ansees som avgjørende for at samepolitikk kom på agendaen. Den intense kampen som ble ført for å bevare vassdraget hadde ført til noe positivt til tross for det tapte slaget.

I 1979 ble Folkeaksjonen mot utbygginga opprettet som en ikke-voldelig organisasjon.

I tiden etter utbyggingen føres det igjen en kamp for å få på plass et manøvreringsregime som skulle være så nært naturlig vanntilsig som mulig slik at elva og laksen ikke skulle tape ytterligere front. Dette har Interessentselskapet lykkes med, og samarbeidet i dag med Statkraft betegnes som meget godt. Sautsosonen blir nok aldri det den engang var, og det er blant annet registrert en nedgang i fangst og ungfisktetthet på 75 prosent fra 1981 – 2000.

Altaelva lever, og leverer til tross for dette. Fangstene varierer fra år til år, men har holdt stand internasjonalt som Kongen blant lakseelver. Mange celebriteter må fortsatt bare drømme om å få fiske storlaks i denne aristokraten, mens tilgangen for menig mann er meget god på grunn av forvaltningen. Her er tilgang både for hertuger og kommunens innbyggere, gammel og ung, og det oppleves eksklusivt siden man disponerer et fiskestrekk helt alene om man er så heldig å bli trukket ut på den årlige kort trekningen. De viktigste kampene for forvaltningen av laksestammen foregår nå i sjøen, og havet. Den nordatlantiske villaksstammen er sterkt redusert de siste tjue årene. Et tap av en slik ressurs vil være enorm og uopprettelig for både elva, samfunnet, identitet og stolthet. Alta er elva! 

The Alta River

A cascading effect and ravishing canyon. Formed when the mighty inland ice retreated at the last glaciation. Meanders down the Alta Valley as a perfect dance, in line with the Aurora Borealis. King among salmon rivers. Aristocrat in the barren, polar north. No kings have gotten rule without sword stroke. All the aristocracy have their momentum. So also Altariver.

Battle at Elvebakken in 1607 is the first recorded and famous conflict over the Alta river. There was a skirmish between 14-15 Swedish farmers who, by order of the Swedish King Carl IX was putting up barriers in the Alta River, and Danish Norwegian order men. It all reportedly culminated before it was resorted to violence. Skirmish occurred at Kong gamme that has been a place near Elvestrand. At that time, the entire stretch from the mouth of Elvestrand termed Elvebakken.

The first regulation of river fishing and access to this business practice is done at the local village council in 1725. The minutes stated that 34 man declared that they wanted to participate in organized barrier fishing. The fishermen were divided in two river companies that were fishing opposite sides of the river. For the distribution between eastern and western side would be fair it was agreed that companies should switch sides every two years. This is regarded as the prelude to Alta Salmon Fisheries Stakeholder Company. Essentially consisted companies of Finns, and it was these emigrants from Torne Valley who brought knowledge and culture related to bolt fishing.

In 1748 proposed the two companies merged into one to drive a more rational fishing, and drive greater barriers. Until now had each company spent more time on their small barriers on either side of the river and fished most of their own companies rather than to exercise fishing for the benefit of the entire company. Manager of fishing during this time varied between the local governor and judge. In 1757, it may look like river council has been an annual event for members of the company. Somehow it still is. Then as now one goes through the roster for new subscriptions, or departures, as a fixed item on the council. The number of members was then reached 36.

Amtmann Hammer got in 1761, after a couple of bad seasons in Altariver instructions from the Danish-Norwegian Clean Chamber, who wanted increase in annual catches and revenues. The instructions went partly out of a prohibition on net fishing in the sea and a reduction in the number of members to 20. Further, it should be implemented strict measures against those who vandalism on stalks, and fish rustlers. The device, called the Hammers device, the first clarification of responsibilities related to fishing rights and the 16 articles of association which the device contained later used in the right context for confirmation of the customary rights. Especially in relation to the common peoples access to fishing in the river. In the period ahead enshrined also claim to property in "the real Alta" and the river valley as a principle to be taken as a member, with the intention to keep the number of members in the company down. Man observed a steady increase in the number of members in the future.

Around 1840 begins in earnest Englishmen associated copper mines in Kåfjord to take interest in the Alta river. Dog in a completely different way than commercial fishing that was practiced until now with barriers, and other utensils. Altariver got his first introduction to the sport. In 1853 it is mentioned in the river things protocol that Sir Thomas, managing director of Kåfjord, with three other Englishmen were allowed to fish in the river as long as they wanted. It began, in other words to get rental income from the river to the members of the river company, in addition to what they earned on fence fishing. It had become attractive to be with the company, and through the 1850s there were two judicial trials on the river company's rights, where the common people wanted access on an equal footing with the members. Both won Stakeholder Company.

In 1862 adds the Duke of Roxburghe forward an offer to rent the entire river. The proposal is one of the conditions that the fishery should be free until midsummer. This is thus the precursor to the current system of "people fishing" from 1-June 23. Fence fishing should also be laid down by midsummer. The contract with the Duke adopted under a dramatic river thing, and river rented in its entirety from 1863. Duke family has since been more or less regular guests in the river.

Dissatisfaction with stakeholder power however was great, and in 1872 solves Amtmann Holmboe up the former company. Moses Pedersen, who was captain when the lease with the Duke of Roxburghe was adopted, however, had the support of the old company, and the case was run until the Supreme Court. In 1880 fell verdict where the old company - Alta Salmon Fisheries Stakeholder Company - finally prevailed against Holmboe. The new statutes were laid down, which later has only been through minor changes, and now the company received its final form.

After almost 50 years in 1929, would again issue of fishing rights will be crucial. Then put the farmer Simen Romsdal, from Tverrelvdalen, an application to the Odelsting in which he asks that the right to fish in the Alta River must apply all residents in the municipality. This application did not succeed, and in 1932 makes said Romsdal new thrust together with Bernt Haug. This time with an application to be admitted in Stakeholder Company. The application was not granted on the basis of the Statute, and the two appealed until the Supreme Court. The outbreak of World War II meant that the matter was not settled until 1944. Also this time won Stakeholder company, which shows the strength of the Statute of 1880.

During World War 2 did not materialize tenants of the river, and Stakeholder Company subleased fished to their own members. Consideration was not as provocative fishing, but since the interest was great for Rod was not conducted organized fishing with these tools. Summer of 1945, during the reconstruction of Alta and Finnmark were experienced an adventurous fishing in the River Alta. This was a welcome addition as otherwise there were hard times and little food. The next revolution is in the 50s when the outboard is used by stakerne.

The 50s also grows the idea forward to develop the waterways for power generation. From the municipality considered one that this was necessary for industrial growth. Throughout the 60s mature idea further, and forms the basis NVE`s initial application for a license for development in autumn 1970. This led to a decade characterized by increasing resistance and contradictions in alta society. Both culturally and politically. In 1979, People campaign against development created as a non-violent organization. In the postwar period is well few actions that have created so much commitment across ethnic, political, cultural and academic backgrounds. Reaction Clay created the most famous in is zero in Stilla. After 3 years of intense struggle adopts People Campaign to end its activity in 1982 when they consider the battle lost, and in 1987 the plant put into operation. Sautso, the wildest, most beautiful and fabled zone in the river got with it an irreparable mortally wounded. In retrospect, however, come to the realization that no rivers in Norway again be developed, and alta matter considered crucial for Sami policy came on the agenda. The intense battle that was passed to preserve the river system had led to something positive despite the lost battle.

In the time after the expansion recorded it in a struggle to put in place an operating regime that would be as close natural water inflow as possible so that the river and the salmon were not going to lose another front. This has Stakeholder company succeed, and collaboration today with Statkraft regarded as very good. Sautso zone will never become what it once was, and it is partly recorded a decline in catches and juvenile density of 75 percent from 1981 to 2000.

Altariver lives and deliver despite this. Catches vary from year to year, but have held up internationally as the King among salmon rivers. Many celebrities have still only dream of getting fish big salmon in this aristocrat, while access to common man is very good because of the management. Here is access to both dukes and households, young and old, and it is perceived exclusively since its disposal a fish stretch alone if one is lucky enough to be pulled out at the annual card draw. The most important games for the management of salmon stocks is now taking place in the sea, and the sea. The North Atlantic wild salmon is greatly reduced over the past twenty years. A loss of such a resource would be immense and irreparable for both the river, community, identity and pride.

Alta is the river!