Nyhetsbrev

Meld deg på Norske Lakseelvers nyhetsbrev

Kvoter, settepoteter og allmenningens tragedie

Det har nå gjennom flere år vært rette fokus på holaks, kvoter og et bærekraftig beskatningsnivå her i Lakselva. Nå som vi er inne i det internasjonale villaksåret, og en ny sesong er under opprulling, er det kanskje på sin plass å ta for seg bakgrunnen for dette, og noen tanker rundt utviklinga vi har opplevd i Lakselva.

Lakselva img_4517ii.jpg

Settepoteter... - Foto: Egil Liberg

I drøyt ti år nå, har det vært stort fokus på kvoter og bevaring av store holaks her i Lakselva. Kvoter i seg selv virker det som at de fleste er inneforstått med at er et viktig og riktig forvaltningsmessig verktøy. Det er nærliggende å sammenligne seg med landbruket - det blir lite aving på høsten, hvis man spiser opp settepotetene på våren. I Lakselva er de store holaksene våre settepoteter.

Kvotebrudd og konsekvenser

Vi opplever at de aller fleste respekterer kvotene vi har satt, men vi opplever også at enkelte ikke har like stor respekt for kvotebestemmelsene. Selv om et enkelt kvotebrudd ikke velter vår forvaltningsmodell, er det summen av de som er kritisk. 20 storlaks her i Lakselva kan fort utgjøre 300 kilo gytefisk, og det er igjen bortimot 10 % av vårt totale gytebestandsmål. Det klassiske tankeeksperimentet om allmenningens tragedie, hvor en fellesressurs ødelegges fordi hver enkelt handler til det beste for selv er en parallell i denne sammenhengen. Vi skjemmes derfor ikke over å kalle kvotebrudd for egoisme, og vi er glad for at det blir færre og færre som velger å bryte kvotebestemmelsene. Det er også veldig urimelig ovenfor det store flertallet som forholder seg til reglene, at noen velger å handle annerledes.

Settepoteter - Foto: Egil Liberg

En bestand i bedring

I Lakselva var det i starten av dette tiåret både fredningssoner og forbud mot å avlive storlaks i august måned. Etter hvert som vi har bygget opp igjen laksestammen, noe vi selv mener skyldes en begrensning i beskatningen og stort fokus på bevaring av stor holaks, har vi ikke lenger verken fredningssoner eller fredning av storlaks i august. Spesielt sistnevnte gjør at man kan få seg røykalaks her i elva, selv om man ikke lykkes med storlaksen tidlig i sesongen, eller ikke har hatt mulighet til å fiske her tidlig i sesongen. Vår laksestamme har utviklet seg til å bli så robust at vi også har økt sesongkvoten på storlaks fra tre til fire stykk. Selv om det kan sies å ha vært diskusjoner rundt vår forvaltning, er det fantastisk flott å se at vi har fått med oss våre fiskere på denne dugnaden, og sammen løftet laksebestanden i Lakselva til et nivå som langt overskrider det som var tilfellet på begynnelsen av 2000-tallet, hvor bestanden var på et rekordlavt nivå.

Når dette er sagt, vil vi allikevel oppfordre våre fiskere til å tenke seg om to ganger før de avliver de store holaksene - selv om det er innenfor kvotene som er gitt. Stor holaks er ofte flergangsgytere, som bærer på et særdeles verdifullt genetisk materiale, og samtidig produserer mye og robust rogn. 

Følelser og fakta

Når man innfører kvoter, kommer naturlig nok temaet om gjenutsetting med i diskusjonen. Gjenutsetting har vært, og fortsetter å være et tidvis omstridt tema, og i mange av diskusjonene rundt temaet opplever vi at det er mye følelser og personlig overbevisning knyttet til temaet. Det er ingen tvil om at laksefiske er følelser, men man skal være litt forsiktig med å la følelsene overskygge det som fins av forskning. I et forsøk på å komme noen av teoriene i møte, har vi derfor gjennom flere anledninger vært med på ulike forskningsprosjekter som belyser gjenutsetting, med hovedfokus på overlevelse og atferd. Det meste av den kunnskapen vi har tilegnet oss gjennom disse forskningsprosjektene er oppsummert i prosjektet SalCaRe, som dere kan lese mer om ved å klikke her.

Slutningene i prosjektet er relativt entydige, og de viser at laksen i de aller fleste tilfeller overlever gjenutsetting - forutsatt at man følger de retningslinjene som er gitt, og behandler laksen så skånsomt som mulig. Debatten rundt gjenutsetting har i hovedsak dreid seg om to hovedelementer - 1) dødelighet og de fysiologiske virkningene på laksen, og 2) det etiske/moralske rundt temaet. Jeg skal ikke forhøye meg til dommer over hva som er etisk og moralsk riktig, men jeg synes det er litt påfallende at utgangspunktet for debattens "rett og galt" springer ut fra laksens ve og vel, og ender om med å handle om hvordan vi velger å utnytte oss laksen etter at den sitter på kroken. Fellesnevneren for alle som deltar i denne debatten er nok uansett en forkjærlighet for laksen og et ønske om å bevare den også for fremtidige generasjoner - uenigheten stammer vel fra hvordan man ønsker å komme seg dit.

Et tidligere bidrag til gjenutsettingskonkurransen, som resulterte i at fiskeren vant et sesongkort.

Gjenutsettingskonkurransen

Avslutningsvis må jeg nevne gjenutsettingskonkurransen vår som ble innført i 2008. Den har vært en svært viktig bidragsyter til å sette fokus på våre "settepoteter", og å skape en større forståelse for hvorfor vi har hatt et så stort fokus på gjenutsetting her i vårt vassdrag. På de 11 årene som gjenutsettingskonkurransen har pågått, har det blitt gjenutsatt drøyt 37 tonn laks. Regner vi en snittvekt på den gjenutsatte fisken på 8 kilo, er dette over 4 600 unike lakseindivider. Det er faktisk helt utrolig mye fisk, og naturlig nok et svært viktig bidrag til at Lakselva har utviklet seg som den har, og at gytebestandsmålet vårt har blitt nådd tolv år på rad! Gjenutsettingskonkurransen fortsetter selvfølgelig også i 2019!

Med de betraktningene ønsker jeg dere alle en flott laksesong - måtte stengene bli bøyd, minnene bli mange og røverhistoriene enda mer overdrevet!