Rensing av substrat - Ripping, harving og spyling

Hvorfor?

• Etterligner rensing av substrat ved flommer
• Øker skjul for alle årsklasser
• Relativt enkelt å gjennomføre, krever vanligvis vedlikehold (gjentakelse)
   

Hvor og når?

• Ved finsedimenterte eller gjengrodde gyteplasser
• Ved mangel på skjul i elva, og rullestein (5-50 cm) til stede 
• Ved manglende eller dempete flommer, lav substratdynamikk eller etter finsedimentutslipp
• Bør gjennomføres på ettersommeren når det er minst mulig ungfisk og ingen rogn i substratet
• Det bør være lav transport av finsediment i elva for å unngå rask gjensedimentering
• Rimelige anleggskostnader: Ved ripping, sammenhengende areal og lett tilkomst ca. 1 NOK/m2   
   

Effekt

• Fører til økt mengde skjul for ungfisk av ørret og laks - til dels betydelig 
• Fører til økt andel gyteplasser og økt eggoverlevelse for ørret, laks og harr
• Øker strømnings- og substratdiversiteten i og langs elvebunnen
• Øker substratoverflaten for bunndyr

Harving kan utføres ved bruk av gravemaskin og vanlig grabb. Teknikken går ut på å trekke grabben gjennom elvebunnen, løfte og legge tilbake substratet, og slik skylle og rense substratet på stedet. Finsedimenter driver bort med vannstrømmen. Et renere, løst substrat blir liggende igjen, med hulrom for fisk og bunndyr.

Ripping er i utgangspunktet samme prinsipp som ordinær harving, men her benyttes en «teleripper» til å løse opp substratet. En ripper fungerer som en «stålklo» og er opprinnelig utviklet for å rive opp tele. Ripper har vist seg å fungere bedre enn grabb på større arealer og virker dypere, men i små vassdrag med små maskiner og små flekkvise arealer kan tiltaket også gjennomføres med grabb.

Spyling foregår ved at man benytter en kraftig pumpe og en slange med stor diameter (brannpumpe), og spyler substratet under høyt trykk. Metoden betraktes som egnet for mindre vassdrag og myke sedimenter. Felles for disse metodene, er at man etterligner den sedimentdynamikk og -rensing som skjer ved naturlige flommer.

Erfaringer fra Aurland, Frafjord, Tokkeåni og en rekke mindre elver tyder på at finsediment mobilisert ved ripping ikke har ført til reduserte miljøforhold nedstrøms tiltaksområdet. Vanligvis er mengde mobilisert finstoff liten, og konsentrasjonen av suspendert masse er lav. Sedimentasjon skjer ofte i kulper, innsjøer eller i elvemunningen, der finsediment er vanligere og ikke nødvendigvis forringer det eksisterende habitatet. Omfanget av eventuelle negative effekter av finsediment nedstrøms vil imidlertid kunne variere mellom vassdrag. Finsediment som transporteres nedover bør derfor overvåkes.

Anvendelse og gjennomføring

Metoden fungerer bra i elvelokaliteter der det er mangel på skjul og gytehabitat som følge av avsetning av finsedimenter og manglende substratdynamikk. Ripping, harving og spyling av grus er egnet for å rense grusgyteplasser, og til å skape skjul for ørret- og lakseyngel. Rensing av rullesteinslokaliteter gir først og fremst skjul for eldre ungfisk av laks og ørret. Metoden krever at det finnes nok stein mellom ca. 5 og 50 cm i elvebunnen. Skjulmålinger med "substrat-o-meter" har vist at ripping har gitt betydelig høyere vektet skjul og høyere tetthet av ungfisk.

Metoden er lite egnet til bruk på strekninger som har mye ustabilt fluvialt sediment, siden rippete arealer da raskt blir tildekket igjen. Tidspunkt for gjennomføring skal ta hensyn til fiskens livssyklus. I lakseelver bør ripping gjøres i perioden juli–september, når verken ungfisk eller rogn ligger i sedimentet.