Tillitskrise for oppdrettsforvaltningen

Problemet er selvfølgelig det nye trafikklyssystemet, som skal regulere lakseproduksjonen opp eller ned avhengig av miljøpåvirkningen fra oppdrettsindustrien. «Nå er det villaksen som er trafikkonstabelen», sier gjerne Nærings- og fiskeridepartementet, NFD om forvaltningssystemet. Dette burde kanskje vi på villakssiden juble for, men gjør det ikke. Historien om trafikklyssystemet er nemlig historien om noe som kunne blitt så bra, men som er blitt svært dårlig. I all hovedsak fordi NFD ignorerte både faglige råd og lovens utredningsinstruks underveis, og fordi Stortinget sov i den aller viktigste norsktimen da NFD endret grenseverdiene for akseptabel luseeffekt med en finurlig endring i ordlyden.

Miljø er mer enn vill laks

Den alvorligste mangelen ved trafikklyssystemet er mangelen på samsvar mellom intensjon og praktisk gjennomføring. Forutsetningen var at det er oppdrettsindustriens miljøpåvirkning som skal avgjøre produksjonens størrelse i hvert enkelt område. Praksis er at NFD later som om det å se på effektene av en enkelt faktor (lakselus), på ett enkelt livsstadium (smolt), av en enkelt art (laks), er det samme som å evaluere miljøeffekten av oppdrettsindustrien. Om oppdrettsanleggene forurenser vann og strender spiller ingen rolle. Om oppdrettslaksen rømmer i titusentall er uvesentlig. Om lakseoppdrett går ut over kysttorsken, seien, rekene, sjøørreten, leppefiskene eller andre arter i økosystemene langs kysten vil heller ikke fiskeriministeren ta hensyn til i høst. NB! -  jeg sier ikke at det er vist at industrien har negativ påvirkning på alle artene som ble nevnt over, men når Fiskeridirektoratet opplyser at 8 % av oppdrettslokalitetene langs kysten har dårlig eller svært dårlig bunntilstand, så er dette en kjent miljøeffekt. Når «alle» er enige om at lakseluspåvirkningen på sjøørret er verre enn på laks, så er dette en kjent miljøeffekt. Og når 1/3 av alle villaksbestandene er svært påvirket av genetisk innblanding av rømt oppdrettslaks, og dette har negative biologiske konsekvenser, så er dette en kjent miljøeffekt. Men ingen av disse miljøeffektene har noen innvirkning på produksjonsjusteringen etter trafikklyssystemet. Alle faglige råd da trafikklyssystemet var på høring, gikk på å ha langt flere miljøindikatorer som sikrer en reell evaluering av oppdrettsindustriens påvirkning på miljøet.

NFD fintet ut Stortinget

Alt dreier seg om lus på villaks, og det springende punktet er om lakselusa tar livet av mer eller mindre enn 30 % av all utvandrende villsmolt årlig. Mer enn 30 % betyr rødt lys og produksjonsnedtak, mens 30 % eller lavere dødelighet betyr fortsett som før. Men helt seriøst – er det greit at oppdrettsindustrien tar livet av 30 % av vill laksesmolt, mens 31 % er uakseptabelt? Et retorisk spørsmål selvfølgelig. Og flere slike: Ville vi akseptert at oljeindustrien tok livet av 30 % av sjøfuglungene langs kysten hvert år? At olja tok 30 % av torskeyngelen i Lofoten hvert år? At industriutslipp tok livet av 30 % av reinkalvene på Hardangervidda hvert år? Den politikeren som sa ja til noe av dette ville vært politisk død. Men for laks er det greit. Bare fordi Stortinget ikke fikk med seg den lille, men akk så viktige endringen i ordlyden da grenseverdiene ble godtatt. «Rødt lys når >30 % av vill laksesmolt vil ha økt sannsynlighet for å dø pga. lakselus» ble byttet ut med «Rødt lys når >30 % av vill laksesmolt sannsynligvis vil dø pga. lakselus». Jeg tar det for gitt at Intrafish sine oppegående lesere ser den særdeles viktige forskjellen før og etter NFDs runde med korrekturlakken. På Stortinget gjorde de det ikke. Nettopp for å unngå at store endringer lures inn bakveien etter en høring, påligger det NFD etter utredningsinstruksen å sende slike viktige endringer på ny høring. Ble det gjort? Nei!

Splitt og hersk

Vi har nå kommet dit at oppdretterne i PO3 og PO4 slåss med alle tilgjengelige midler for å bestride Nesviks faktagrunnlag for fargeleggingen. Det gjøres på den måten oppdrettsindustrien har mest erfaring med. Nemlig å sette forskere opp mot hverandre. Dette kunne vi lese på Intrafish forleden, der oppdrettere i PO3, på et arendalsseminar, satte Havforskningsinstituttet, Veterinærinstituttet, VI og NINA opp mot konsulentselskapet INAQ. INAQ som ifølge dem selv driver strategisk og finansiell rådgiving for sjømatbransjen. Iflg. Intrafish ble det sådd tvil om vitenskapsinstitusjonenes metodikk.  Selv om de, slik de er pålagt, skal estimere luseeffekt på områdenivå, mens INAQ overvåker smoltutvandring på elvenivå. Her snakker vi til de grader om den berømte sammenlikningen av epler og pærer. Det som ellers er slående, er at vitenskapsinstitusjonene bruker de samme metodene langs hele kysten. Men hvor er oppdrettsindustriens innvendinger mot metodikken i grønne områder der estimert lusedødelighet er under 10 %? Er det greit å ha tiltro til systemet i områder der de kan øke produksjonen, mens de mener det er noe feil når nøyaktig det samme overvåkningssystemet viser at produksjonen må ned i andre områder?

På drosjegult over krysset

Det er ingen grunn til å betvile Nesviks og Angelviks forsikring om at rødt lys vil gi nedtak. Det som derimot ikke er gitt, er hvordan de to herrer vil tolke overvåkningsresultatene fra i fjor og i år samlet. Basert på det som foreløpig er kjent, virker det som vi i PO3 har en rød-gul situasjon (rødt i 18, gult i 19), mens vi i PO4 har en gul-rød situasjon. Dette vil ekspertgruppen fortelle mer om i høst. Ekspertgruppens kommende rapport kunne og burde vært overlevert til Fiskeridirektoratet, Miljødirektoratet og Mattilsynet for en grundig evaluering. Slik at disse forvaltningsinstitusjonene kunne gitt NFD skikkelige råd om endelig fargelegging. Problemet er bare at ingen av disse institusjonene blir konsultert. Deres rolle er faktisk overtatt av tre enkeltpersoner i den såkalte styringsgruppen. Det er Hjeltnes fra VI, Boxaspen fra HI og Nesje fra NINA. Dyktige forskere for all del, men med forskerens iboende aversjon mot å gi klare råd. De er langt gladere i å beskrive situasjoner enn å fortelle Nesvik hva han bør gjøre. Slik forvaltningen er vant til. Det er derfor en overveiende sannsynlighet for at Nesvik vil få et stort personlig handlingsrom til selv å avgjøre endelig farge. Da kan det fort ende med gult lys i begge PO’er. Da har han sine ord i behold om at rødt lys vil bety nedtak, samtidig som han styrer klar av en lang rekke søksmål fra oppdrettere som mener seg urettferdig og ulovlig behandlet.  Den eneste taperen vil være miljøet, og det er det som kjent ikke så farlig med.

Trafikklyset må justeres

I dagens situasjon har ikke oppdrettsforvaltningen tillit verken hos oppdrettssiden eller villfisk/miljøsiden. For å sikre at trafikklyssystemet virkelig tar det miljøhensynet Stortinget har bestemt, må det revideres (slik det også er rigget for).

Det som etter vår mening må til er følgende: Trafikklyssystemet må utvides med langt flere miljøindikatorer. Og gjerne også helse- og velferdsindikatorer. Dette må være basert på en vitenskapelig, og ikke politisk, vurdering av oppdrettsindustriens totale miljøpåvirkning. Grenseverdiene for de miljøindikatorene som velges ut, må fastsettes ut ifra hva som er økologisk akseptable miljøeffekter av oppdrettsindustrien. Ikke hva som er politisk akseptable miljøeffekter. Dette er nemlig ikke det samme. Til slutt må bevisbyrden snus helt rundt. Slik at det ikke er negativ miljøpåvirkning som må dokumenteres, men fravær av negativ miljøpåvirkning. Dette må være oppdrettsindustriens ansvar - gjennom vitenskapelige kanaler selvfølgelig. Dersom det mangler kunnskap om enkelte miljøpåvirkninger, må oppdrettsproduksjonen tas ned. Dette føre-var-prinsippet er selvfølgelig ikke noe nytt. Det er solid forankret i vårt eksisterende lovverk. Det er bare ikke tatt i bruk i oppdrettsforvaltningen ennå.