Altaelva har utspring på Finnmarksvidda i Kautokeino kommune i Finnmark, og renner ut i sjøen ved Alta. Nedbørsfeltet er 7389 km2 og er dominert av bjørkeskog og annen lavproduktiv vegetasjon. Langs nedre deler av Altaelva er det noe jordbruksdrift.

Vassdraget består av et større antall innsjøer og rolige elvepartier. Hovedelva har en total lengde på ca 240 km. Vannføring ved munningen er gjennomsnittlig 88 m3/s, med en flomtopp som kan bli større enn 1000 m3/s, under vårflommen i mai-juni.

Vanntemperaturen når vanligvis opp i et maksimum på 14 - 16 ºC i august. Sjøvandrende laksefisk kan i hovedelva vandre 47 km oppstrøms fra sjøen, til utløpet av kraftverket. Dette var også enden på lakseførende strekning før elva ble regulert for kraftproduksjon.

Det er ingen virkelige innsjøer på lakseførende strekning, men 4,6 km nedenfor kraftverksutløpet utvider elva seg til et stilleflytende parti, Sautsovannet. Nedenfor Sautsovannet er det et trangt gjel ved Gabofossen, som er den eneste fossen langs lakseførende strekning som ikke kan passeres med båt. Gabofossen er ikke et vandringshinder for oppvandrende laks. Elva har fra naturens side meget gode gyte- og oppvekstområder for laks.

Sportsfiske

I Altaelva drives en kombinasjon av eksklusivt utleie av fisket og kortsalg hvor mesteparten av kortene er reservert for lokalbefolkningen. Sportsfisket i Altaelva er organisert av Alta Laksefiskeri Interessentskap (ALI). Fiskekort selges i kortsonene Raipas, Jøraholmen, Vina og Sandia.

Kraftproduksjon

Altaelva har vært regulert for kraftproduksjon siden 1987. Anleggsarbeidet startet i 1982, med bygging av veien til Sautso. Byggingen av kraftverksdammen ble startet i juni 1983, og Alta kraftverk ble satt i drift i mai 1987.

Reguleringen består av et kraftverk, med midlere antatt årlig produksjon på 655 GWh, en dam og et inntaksmagasin. Inntaksmagasinet er 18 km langt, og har et magasinvolum på

135 mill. m3. Inntaksmagasinet er demt opp med en 110 m høy dam som ble bygd over elva ca 2,5 km oppstrøms lakseførende strekning. Kraftverket har to vanninntak i dammen; et øvre og et nedre inntak. På grunn av temperatursjiktning i magasinet, vil valg av inntak ha betydning for temperaturen på vannet som kjøres gjennom kraftverket og slippes ut i lakseførende strekning.

Utløpstunnelen til kraftverket munner ut øverst i lakseførende strekning.

Sideelv og fiskearter

Eibyelva er eneste større sideelv som munner ut i Altaelva, ca 14 km fra utløpet til sjøen. Denne sideelva er derfor ikke direkte berørt av kraftutbyggingen. Eibyelva har nedbørsfelt på 909 km2, og laks, sjøørret og sjørøye kan vandre ca 15 km oppstrøms fra samløpet med Altaelva.

Laks (Salmo salar L.) er dominerende fiskeart i den lakseførende strekningen. Det er imidlertid innslag av flere andre fiskearter. Ørret (Salmo trutta L.) forekommer både som stasjonær (”damokk”) og anadrom (sjøørret) form. Sjøørret er vanligst nederst i vassdraget, mens stasjonær aure finnes særlig i den øvre delen av lakseførende strekning.

Sjørøye (Salvelinus alpinus L.) er vanlig forekommende i nedre deler av elva, spesielt i munningen av Eibyelva.

Harr (Thymallus thymallus L.) forekommer vanlig i hele lakseførende strekning. Bestanden av harr er særlig stor i Sautso, og ifølge lokale fiskere har det skjedd en sterk økning i harrbestanden i dette området etter utbyggingen.

Ørekyte (Phoxinus phoxinus L.) forekommer i begrenset antall i den nedre delen av vassdraget, men er rikt forekommende i Sautsovann.\

Sik (Coregonus lavaretus L.) er vanlig i Sautsovann, men opptrer i begrenset antall i resten av lakseførende strekning.

Skrubbe (Platichthys flesus L.) og trepigget stingsild (Gasterosterus aculeatus L.) forekommer vanlig i de nedre deler av elva, mens gjedde (Esox lucius L.), lake (Lota lota L.), abbor (Perca fluviatilis L.) og ål (Anguilla anguilla L.) forekommer sparsomt i den lakseførende strekningen. Nipigget stingsild (Pungitus pungitus L.) og pukkellaks (Oncorhynchus gorbuscha Walbaum) er også registrert.

Kilde: NINA Rapport 585